Hvis man trasker i området rundt Forsvarsmuseet ved Akershus Festning rundt
klokken 12:00 på en søndags morgen, kan man høre sverd, lanser, økser, samt
skjold klirre mot hverandre.

Blankvaapen-klubben er i aksjon. Arne Svardrup-Thygeson og Peder Frogner, som
begge kommer fra Romerike er aktive medlemmer, og har mye å fortelle om
blankvaapen-miljøet.

En lidenskap

Arne Sverdrup-Thygeson er en 23 år gammel student og skriver for tiden en
masteroppgave i historie, relatert til middelalderen. Han forteller gledelig
hva som fikk øynene hans opp for dette miljøet.

– Jeg har alltid vært interessert i middelalder og begynte å lekesloss med
tresverd i fra jeg var liten. Ringenes Herre-filmen trigget det hele. Så
snart jeg hadde sett filmen var det bare å løpe ut i skogen, finne seg noen
kjepper og denge hverandre. Vi var da en gjeng som holdt på med dette her,
men det var ikke før senere at jeg ble tipset av noen i slekta mi om at det
var en middelalderfestival her i Oslo, forteller han.

Sammen med noen kamerater bestemte Arne seg for å oppsøke miljøet.

– Vi oppdaget at det fantes et miljø hvor folk sloss mot hverandre med våpen
av stål. På festivalen fikk jeg kontaktinformasjon til en klubb i Oslo, og
vi vekslet noen e-mailer. Deretter måtte jeg gjennom et sikkerhetskurs på
lik linje med alle andre nybegynnere. Nå er jeg med i et middelaldermiljø
hvor vi bruker bedre utstyr og ordentlige kampregler, forteller han.

– Overgangen fra det å løpe rundt i skogen hjemme med med et tresverd til å
bli med og sloss her var lett og kom som et naturlig valg for meg, legger
han til.

– God trening

Han forteller videre at det å være med i en blankvaapen-klubb gir mye tilbake
i form av trening. Alle deltakerne løper mye rundt og er svært aktive mens
de er i strid.

– Du får trent på koordinering og kondisjon. I tillegg til det er det et
veldig godt sosialt miljø her. Vi er som en stor familie på en måte, selv om
det er ganske klisjé å si. Vi henger sammen ganske mye på fritida óg.

Det er sommeren som byr på mest aktivitet.

– Da er det mange treningscamper rundt i Skandinavia som vi reiser på. Under
slikeleire campervi omtrent en uke i samme telt. Aktivitetene gir samhold,
ifølge Arne.

– Treninger og happenings blir organisert av oss selv, og det er på vårt eget
initiativ om vi har lyst til dra på trening eller ikke. Det er ingen streng
disiplin. Hvis vi skal dra på en treningsleir i Danmark, lager vi oss en
liste over de som ønsker å være med, samler opp felles utstyr, laster det
over i bilen og kjører. Og så slåss vi selvfølgelig sammen der nede.

Ryttere, lanser og skyttere

Det er mange grupper som holder på med denne typen aktivitet, og de finnes
blant annet i Drammen, Tønsberg, og Oslo og omegn. Arne representerer
Vingulmark, som har røde og hvite skjold.

– Vi er mange. Du har for eksempel De Norske Frilansene som trener rytteri. De
øver blant annet på lanseteknikk, spesialiserer seg innenfor området og
trener ikke på samme måte som oss. Så har vi langbueskyttere, som bare
trener langbuer. Det er også grupper som går ned i dybden og trener
historisk kamp etter kampmanualer, hvor det står hvilket utstyr som hører
med til tidsperioden. Alle gruppene samler seg under store
middelalderfestivaler, og da henger vi sammen.

Underholdning for massene

Når det er større slag som dette, så sloss alle fra Vingulmark og andre
klubber i lag. De bryr seg ikke så mye om tidsperioden, men prøver å få
samlet flest mulig til et stort slag.

På store treffe det helt normalt at riddere, romere, vikiginger, samt mange
flere grupper sloss sammen. Det er fritt fram for hvem som helst å se på.

– I Aarhus i Danmark blir det arrangert en slik leier hvert år hvor vi pleier
å være rundt 400 krigere og det kommer 3.000 tilskuere, fortelelr Arne.

Et stort antall tilskuere er turister, i og med at leieren arrangeres om
sommeren.

– Vanligvis så sloss vi bare etter ferdigheter, men vi selger også show. Da
gjennomgår vi hvordan kampen skal utarte seg. Noen ganger kjører vi en
blanding av ferdigheter og oppvisning, men slaget i Aarhus er kun basert på
ferdigheter. Da er det 200 mot 200, hvor de beste vinner.

Ifølge Arne er ikke resultatet det viktigste.

– Vi bryr oss ikke så mye om resultatet. Det er ingen spesiell form for
seierseremoni eller premieutdeling, men du skal ikke se bort ifra at det
vinnende laget fester litt ekstra på kvelden. Vi fokuserer ikke så mye på
konkurranse for å holde antall skader nede. Det er viktig å ikke satse og gi
på mer enn hva en har kontroll over.

Fersk kriger

Peder Frogner er en 22 år gammel psykologistudent, og venn av Arne. Han
forteller om hvordan han ble dratt med i Vingulmark-klubben.

– Jeg fekta ganske mye rundt som liten og ble introdusert til
blankvaapen-miløet av Arne i senere tid. Jeg begynte med dette først i høst,
og har vært på seks treninger hittil. Jeg måtte begynne medå gå igjennom et
sikkerhetskurs, og jeg øver fortsatt for å bli sikker nok til å bruke et
våpen av stål.

Peder tives med sin nye hobby.

– Her får jeg både trent og hatt det gøy. Det er nok litt sært å løpe rundt og
slå hverandre med stålsverd, men når alt kommer til alt er det akkurat som
all annen kampsport. Det er en konkurranse hvor man har regler. I og med at
jeg ikke er sikkerhetsgodkjent enda blir mitt første større treff til
vinteren. I blankvaapen er det et veldig koselig og inkluderende miljø, og
det er en fin måte å kombinere kampsport med friluftsliv på. Her har du alt.
Litt action, litt friluftsliv og litt kampsport. Vi har også en trening i
måneden hvor vi trener på Bygdøy. Da øver vi på å utnytte terreng.