Har mye av samtidens språk om sinn og selvutvikling simpelthen bommet på forståelsen av hva det er å være et menneske? For hvor ble det av de andre?

Jeg skulket en dag på en konferanse, og med krakk og notatbok satte jeg meg ned foran selvhjelpsveggen på Barnes Nobles gigantiske filial på Union Square i New York. Veggen var diger. Til venstre gled den over i psykoterapi og akademisk psykologi. Til høyre var forlengelsen rik-i-en-fei, bedre parforhold og heftig sex med flere orgasmer. Noe var mest spisset mot arbeidslivet, annet mer alternativt og åndelig. I sentrum var en drøy meter mindfulness og gjør-det-selv litteraturen for lykke, produktivitet og indre vekst. Jeg så på titler, leste innholdsfortegnelser, baksidetekster, utvalgte utdrag, og noterte. Det ble en utmattende dag.

Paradoksenes vegg

Veggen på Barnes Nobles var stinn av paradokser og problemer. Det er selvfølgelig et digert paradoks at jeg skal finne meg selv ved å gjøre som deg, altså at vi skal hevde vår individualitet ved å lese en masseprodusert artikkel. Og hvor vanedannende kan en slik vegg være?

Den tilbyr råd, løsninger og ikke minst quick fix. Man kan bli avhengig av rådene, og å søke stadig nye, og slik bli mindre av seg selv. Man forvandles til konsumenten, en forbruker av den pop-psykologiske varen.

Økende ensomhet

I høst har jeg lest rapporter om studenter som melder om økende ensomhet. Årsakene er selvfølgelig sammensatte. Men jeg begynte å tenke på mulige koblinger mellom ensomhet og den psykologiske sjargongen vi omgir oss med. Jeg tenker spesifikt på språket om selvutvikling og selvrealisering. Slik det finnes popmusikk, finnes det pop-psykologi. Og dens fremste uttrykk er selvhjelpslitteraturen. Det omfatter både privatliv og yrkesliv. Vi skal bli bedre, sunnere og ikke minst lykkeligere.

Da jeg nylig søkte nettbokhandelen Amazon etter self-help books, fikk jeg 323.194 bøker å velge imellom. Dette er blitt en internasjonal milliardindustri. Gjennom noen tiår har jeg lest et par hyllemetere. Mye er ok – og helt sikkert nyttig for noen. Men om tekstene virkelig var effektive, så hadde man ikke trengt å skrive nye hele tiden.

Løsning eller problem?

Jeg tenker at mye ikke er ok. Det er faktisk et viktig spørsmål om sjangeren mest er en del av løsningen eller av problemet. En hovedinnvending er at i slike bøker er du og de andre nærmest borte. Jeg skygger for deg. Dette er bevismateriale for samtidsdiagnosen til klassikeren Christopher Lasch: kulturens narsissisme.

Hva gjør så det? La meg reflektere over to ordpar. Det er alene/sammen og indre/ytre. Balansen mellom alene og sammen er avgjørende for mennesket. Den modne evnen til å være trygg alene kan neppe utvikles uten nærende relasjoner i ens historie. Og evnene til å bidra modent sammen med andre tjener på at man er tilstrekkelig trygg i seg selv. Dette finurlige samspillet definerer oss gjennom hele livet.

Det er altså lite sammen i selvhjelpslitteraturen. Mye god selvrealisering handler om evnene til å sosialisere, til samvær og samhandling. Om vi setter parentes omkring de andre, kan det undergrave slike sosiale kompetanser. Vi gjør oss selv sårbare. Vi kan bli enestående, lover noen av bøkene. Risikoen er at vi snarere blir ene-stående, stående alene som ensomme. De av oss som har mulighetene, realiserer oss selv ikke minst ved å påvirke verden og omgivelsene. Det kalles arbeid.

Intet indre uten det ytre

Og så er det ordparet indre/ytre. Det finnes en stor mytologi om det indre. Et gjennomgangstema i selvhjelpssjangeren er at det er innover vi skal gå, og frigjøre noe hemmet der inne. Og løsningen er i deg selv. Som psykoterapeut er jeg selvfølgelig opptatt av det indre livet: tanker, følelser, lyster, fantasier og selvkontroll.

Men det finnes ikke et indre uten det ytre. Vårt indre, evnen til å tolke oss selv, er avhengig av en omvei via verden. Filosofen Hegel var en pioner på begynnelsen av 1800-tallet gjennom sine formuleringer om at jeg blir til via andres anerkjennelse.

Finn Skårerud er psykiater, forfatter og professor.

FOTO:
Tor G. Stenersen

Se på barnet

Oppdatert utviklingspsykologi er en to-personers psykologi. Gener og biologi utgjør et grunnlag, men vi formes gjennom møtene med andre. Spedbarnet kaster seg følelsesmessig uregulert ut i verden, og gjennom respons, speiling, anerkjennelse og interesse blir det gradvis til seg selv.

Selvets utvikling skjer vel så mye utenfra og inn som innenfra og ut. Det er tilsvarende med den voksne. Vi endres gjennom de responsene vi får.

Det trengs to hjerner for å skape et sinn, og to sinn sammen er stort sett rikere enn ett alene. Det sosiale skal ikke romantiseres. Mange blir skadet der. Men det er vanskelig å tenke seg å bli helet uten tilstrekkelig gode relasjoner. Ett perspektiv på god mental helse er våre evner til å interessere seg for og forstå eget sinn, andres sinn og ikke minst samspillene.

Variasjoner over samme bok

Antallet er betydelig mindre, men det finnes også et knippe bøker som er kritiske mot slike tekster som i veggen på Barnes noble. Et meget habilt bidrag er den norske psykologen Ole Jacob Madsens Det er innover vi må gå. Den britiske psykologen Stephen Briers kaller sin bok Psychobabble for motgift. Han hevder at at tusener av manualer egentlig er variasjoner over den samme boken. Pop-psykologiske moteretninger tildekker likhetene.

Eks-fallskjermjeger Erik Bertrand Larsens militaristiske bestselgere og New age-prinsessen Märtha Louises åndelighet ligner altså svært mye på hverandre, som kulturelt fenomen; sikkert mer enn de begge ville like.

Her er noen av Briers eksempler på det han kaller de mest sentrale mytene i slik litteratur: Tenk positivt; det finnes ikke problemer, bare utfordringer; ditt indre barn trenger en klem; la deg ikke kue; du er langt sterkere enn du tror – og vil du nok, så kan du.

Løgnaktig tro på selvsuggesjonen

Det er flere problemer som blir tydelige. I 1981 så jeg en annonse for den amerikanske psykiateren Wayne W. Dyers bok Elsk deg selv. Den solgte på kort tid ett hundre tusen eksemplarer i Norge. Jeg ga den til en person nær meg. Gradvis innså jeg feilgrepet. Boken gjorde henne mer ulykkelig. Hun fikk ikke til det som virket så greit i boken. Samme mann skrev senere Sikt mot stjernene. Vi sto over. For noen er det mer enn nok å sikte mot morgenkåpen når man står opp.

Ett problem er altså en løgnaktig tro på selvsuggesjonens muligheter. Vilje, motivasjon og klare valg er stort sett bra. Vi kan selv forandre mye i våre liv, men ikke så mye som loves. Og det er løgn at positiv tenkning påvirker prognosen for kreft.

Mange vil bli latt i stikken, med opplevelsen av at egen misère er ens egen feil. Slik kan litteraturen fremme både skyld og skam.

De viktige skuffelsene

Enda et problem: Vil vi dit pop-psykologien sender oss? Skal vi alltid videre? Den danske psykologiprofessoren Svend Brinkman har skrevet en selvhjelpsbok om hvordan overleve selvhjelpsbøker. Stå fast, som kommer på norsk på Press forlag, råder oss til å stå i mot det massive maset om selvutvikling og prestasjon. Stå heller stoisk rolig i stedet for rastløst å skulle videre, skriver han. Boken, spissformulert og med glimt i øyet, ble straks en mediebegivenhet i Danmark. I stedet for å finne oss selv, bør vi avfinne oss med oss selv, skriver han retorisk.

Fra en psykiaters ståsted er manges problem at de så dårlig tåler å stå i problemene. Skuffelsene er viktige i våre liv. De kommer hele tiden og svikter oss aldri. Vi bør omfavne noen av dem, da de herder.

Kunsten å leve med det negative er en avgjørende mental kompetanse. God regulering av følelser handler ikke minst om realistiske forventninger til seg selv, andre og livet.

Når bikker det over?

Ideene om selvrealisering vokste historisk frem for å synliggjøre individet i en mer konform kultur. Med dette ideologiske prosjektets store suksess kan vi i dag spørre om det ikke har fått en helt annen rolle, som noe som fragmenterer det sosiale. Det ideologiske prosjektet som kan anes i diger vegg i en amerikansk bokhandel lyver strengt tatt om hva det er å være et menneske.

Det manglende empatiske blikket på andre, er ikke bare dumt for andre, men også for en selv. Denne teksten startet med ung ensomhet.

La meg avslutte enda mer nedstemt. Nina Østby Sæther skrev for ti år siden flere meget tankevekkende tekster, blant annet i Samtiden 1/2005, om at idealene om selvrealisering, som et sterkt selvhevdende menneske, i sin mest radikale form ligger tett på kriteriene for psykopati. Altså: Når bikker selvrealiseringen over til skamløs atferd?

Finn Skårderud er psykiater, professor og forfatter og skriver jevnlig for Aftenposten.

Dette er det siste av tre essays om kropp, identitet og språk i samtidskulturen fra Finn Skårderud. De to første ble publisert 24. og 28. desember.

Tekst 1: Kroppen er blitt vårt fremste sosiale medium, skriver Finn Skårdeud.

Tekst 2: «Vi sier til disse unge at de bør gi litt mer blaffen. Men de hører ikke.»