Hvorfor er det slik at vi, selv med nær full konsensus innen all relevant naturvitenskap, ikke omsetter kunnskapen i effektive tiltak, men fortsetter i handlingsmønstrene som forårsaker problemet?
På papiret er svaret på hva som skaper problemet og hva som vil løse det såre enkelt:
Vårt forbruksnivå er ødeleggende for jordklodens økosystemer. For å stanse ødeleggelsene må vi redusere de formene for forbruk som er mest skadelige. Og jo lenger vi venter med nødvendige tiltak, desto dårligere utsikter til å avverge uopprettelige skader for livet på kloden, inkludert menneskeartens.
Siden intet mindre ligger i potten, må vi spørre hva som gjør at vi ikke bare lar være å endre skadelig atferd, men i stedet trapper den opp. To eksempler: Norge slipper i år ut 27 prosent mer CO2 enn i 1990, den høyeste prosentvise økning i Europa. Samtidig legger Perspektivmeldingen opp til en dobling av det norske forbruket innen 2060. Australia, som er hardt rammet av både tørke og flom, svarer med å forlate løfter om utslippskutt og å droppe karbonavgiften.
De som trodde at bare konsekvensene av klimaendringene går fra fjerne himmelstrøk til eget nabolag, så vil atferdsendring følge, må ha oversett noe. Men hva?
Titanic-analogien er fristende. I stedet for å handle riktig og raskt for å avverge sammenstøtet som truer, utfoldes en vifte av psykologiske mekanismer som består i å la være å gjøre det påkrevde. I en situasjon som oppfattes som uventet og uønsket og som kaller på raske beslutninger om å endre atferd på måter som oppleves ubehagelige der og da, vil de fleste reagere med å endre situasjonsoppfattelsen i stedet for eget handlingsmønster. I stedet for handle med risikoavvergelse som mål, foretrekkes en tolkning der endring ikke er påkrevd likevel, i alle fall ikke ennå og for mitt vedkommende.
Innsikten som aktualiseres er følgende: Det er ikke det «objektivt påkrevde» som bestemmer hvordan mennesker faktisk reagerer, men i stedet vår tilbøyelighet til å redusere kognitiv dissonans:
Motviljen mot å ta en ubehagelig virkelighet inn over oss i handlingsendrende øyemed, gjør at vi modifiserer bildet av virkeligheten slik at den fremstår mindre ubehagelig; dermed unngås uønsket atferdsendring.
En beslektet mekanisme er diskontering: Vi tilskriver mindre betydning til forhold som ligger et stykke inn i fremtiden enn til det opplevbare her og nå, selv der dette rent faktisk utsetter oss for negative konsekvenser vi kunne avverget dersom vi hadde endret atferd med en gang.
Sosialpsykologen Harald Welzer fremhever en tredje mekanisme som spesielt relevant for klimatematikken: «Shifting baselines». Welzer brukte først mentalitetsendringen i brede lag av det tyske folk under naziårene som eksempel. På få år gikk det som først fortonte seg utenkelig over til å bli noe selvfølgelig: Tyskere som så sine jødiske naboer miste sine arbeidsplasser, boliger, sin rett til å leve i landet, og endelig sitt liv, bare for å fullbyrde folkemordforløpet som så mange nye sosiale fakta ved å ta over deres jobber, virksomheter og leiligheter, som om intet var mer naturlig.
I boken Welzer har skrevet med sosiologen Claus Leggewie, Slutten på verden slik vi kjente den, hentes eksemplene ikke fra Nazi-Tyskland, men fra nåtidige klimaendringer. Funnene kan overraske: Hvorfor viser den unge generasjonen fiskere seg mindre bekymret enn den eldre for fremtidens fiskebestand – det er jo primært de unge som avhenger av den fremover? Jo, fordi de som nye i yrket ikke er seg bevisst den enorme reduksjonen i bestand og antall tilgjengelige arter som de eldre har sett siden den gang de var unge.
Kort sagt: Det vi aldri har observert eller på andre måter erfart innen den verdenen vi ferdes i, er intet påfallende fravær for oss, og vi vil ikke savne det.
De som arver en verden langt fattigere på urørt natur og dyrearter enn den foreldrene vokste opp i, vil på grunn av ubevisst tilpasning, samt at barn i dag ferdes mindre i naturen enn noen historisk generasjon, vil i begrenset grad kunne fattet tapet det er tale om.
Vår evne til å tilpasse oss endringer i omgivelsene sies å utgjøre vårt største evolusjonære fortrinn. Mekanismene jeg har nevnt viser den betenkelige siden: Vi tilpasser oss endringer vi ikke burde tilpasse oss. Når målestokken for hva som gjelder som normalt forskyves, mistes blikket for hva som utgjør trusler og tap. Og siden trusselen gjelder selve livsbetingelsene, er det fysiske størrelser det gjelder, selv om de alltid formidles symbolsk og kulturelt. Jørgen Randers har trukket den pessimistiske konklusjon at vi på grunn av vår kortsiktighet som art neppe vil unngå et samfunnsmessig kollaps. Hver nye nedre prisrekord på flyreiser med tilhørende rekord i antall reiser så vel som i utslipp bekrefter prognosen.
Når en dobling av forbruket i et av verdens rikeste land vurderes som rasjonelt og ønskverdig, handler det imidlertid om mer enn tidløse psykologiske mekanismer. Tusenkronerspørsmålet er hvordan et samfunns institusjoner, som stat, marked og sivilsamfunn, omgås med mekanismene: Om de forsterkes eller motvirkes.
Per i dag er svaret: De forsterkes. Vårt samfunns vekstbesatte økonomi er diskontering i praksis, slik økonomifaget er det i teorien: Å handle ut fra kortsiktig profitt for produsenten, og tilfredsstillelse her og nå for forbrukeren, slik reklamen overalt oppfordrer til, anses «rasjonelt» i all overskuelig fremtid, i total ignorering av at det er økologisk umulig og kollektivt irrasjonelt.
Så lenge denne siden ved oss strykes medhårs i et samfunn mer og mer omgjort til markedsarenaer, og der selv utslipp er blitt gjort til en handelsvare, vil vi nærme oss det varslede sammenbruddet med like stø kurs som Titanic nærmet seg isfjellet.
Å konstatere dette er ikke å gi psykologiske tilbøyeligheter siste ord, men å markere hva politisk vilje til endring står opp mot og hvor den må sette inn støtet.
Les også:
Les også
«Det vi trenger å gi våre barn, er ikke først og fremst håp»