Karl Halvor Teigen, professor i psykologi, Universitetet i Oslo

Folk blir ofte bebreidet for at de ikke klarer å ha to tanker i hodet på en gang. Det er litt urettferdig. I alle fall når det gjelder flaks og uflaks.

Det viser seg nemlig, spesielt ved dramatiske hendelser, at vi ikke nøyer oss med å konstatere hva som faktisk skjer, men i like høy grad gripes av tanken på hva som kunne ha hendt, eller med et finere uttrykk: det kontrafaktiske.

Vi tenker hypotetisk og sier «hvis ikke» og «om bare».

Kontrafaktiske tanker

Det er særlig i tre situasjoner at kontrafaktiske tanker melder seg:

(1) Når vi skal utmåle skyld og ansvar. «Keeper skulle ha gått til venstre». Utsagnet tyder på at keeper gikk til høyre, og må ta sin del av ansvaret for at det gikk som det gikk. Æren bestemmes også kontrafaktisk: «Hadde det ikke vært for Messi…». Generelt gjelder det at vi finner ut av årsaker ved små kontrafaktiske tankeeksperimenter hvor vi tar vekk eller legger til noe i situasjonen og spør oss om det hadde gjort en forskjell. Slike manøvrer er daglig kost både i sportsjournalistikken og rettsalen.

(2) Når noe går galt. Et lag som taper vil uvegerlig spørre seg om ikke det kunne gått annerledes. Det er sjeldnere at vinnerne «setter seg ned» for å drøfte hva som har skjedd (men det burde de kanskje?). Vi er jo stort sett innstilt på å lykkes med det vi gjør, ellers ville vi gjort noe annet. Dermed ligger det alltid en kontrafaktisk forestilling klar om vi mislykkes. Det burde ha gått bedre!

(3) Men det finnes også situasjoner hvor vi like uvegerlig tenker at det kunne ha gått verre. Det er slike hvor katastrofen er like om hjørnet, hvor det var nære på at det gikk galt eller man «lett» kan tenke seg det verste. Det er flaksens domene.

Folk og kjøretøy

Men flaks er vel bra! synes de fleste å mene. I alle fall sammenlignet med uflaks. På denne bakgrunn kan vi stusse når vi leser at Petter Northug hadde flaks med store bokstaver over bildet av et sammenkrøllet bilvrak i et trøndersk autovern. Men oppmerksom lesning av papir- og nettaviser avslører at et flertall oppslag om flaks handler om folk og kjøretøy som er ille tilredt.

«Norges heldigste fallskjermhopper» endte med knust kjeve og diverse beinbrudd fordi skjermen ikke foldet seg ut. En bob-trener overkjørt av sin egen bob føler seg som «Norges heldigste mann akkurat nå» der han rulles ut av sykehuset, gipset og sammenlappet. En jente som faller i fossen «hadde 3000 prosent flaks», i følge brannvesenet. Og «Verdens heldigste ekorn» krysser racerbanen idet en Lamborghini drønner over den og forbi.

Litt tabloid, kanskje? Vi ba studenter beskrive «en gang jeg hadde flaks» og fikk mindre dramatiske eksempler, men et flertall var av det ublide slaget. Mange skjedde i trafikken eller på glattisen. Situasjonen var typisk ute av kontroll. Poenget er naturligvis at det ikke gikk så galt som det «kunne» ha gjort. Mistede nøkler kom uventet til rette. En forsinket bilfører rakk siste ferje. Gryta gikk i gulvet uten å skade noen. Slikt blir det flaks av. Flaksen ligner i forbausende grad på uflaks, bortsett fra at den siste spikeren i kista mangler.

Heldig eller uheldig

Studiene våre viste at opplevd hell og uhell bestemmes av to forhold: Forskjellen på det hendte og det uhendte, og hvor nære på det var. Hvis forskjellen er positiv, er vi heldige. Hvis negativ, er vi uheldige. En stor positiv forskjell kan oppnås enten ved at det som skjer er skikkelig bra (vinne i Lotto), eller ved at det som ikke skjedde ville vært skikkelig ille. Ironisk nok synes den siste varianten, såkalte hell i uhell, å være den mest utbredte. Dermed seiler farlige situasjoner opp som en kilde til hell. Likeså situasjoner hvor man opptrer uforsiktig. Eller nærhet til katastrofer, som tsunamien i 2004, hvor nesten alle som kom hjem mente hellet hadde vært på deres side.

Intervjuer med askefaste reisende i 2010 viste det samme. De hadde også vært mer heldige enn uheldige. Igjen i kontrast med et verre scenario, eller i sammenligning med andre. «Først etterpå skjønte jeg hvor heldig jeg hadde vært», sa mange, og ble takknemlig stemt. For takknemlighet forutsetter i likhet med hellet at ting kunne vært verre.

Nære på er også et relativt begrep. Det ser ut til at vi føler oss nærmere det alvorlige enn det ubetydelige. Når vi i tillegg bedømmer sannsynlighet på grunnlag av nærhet kan det oppstå påfallende overvurderinger.

Vi spurte unge studenter om de noensinne hadde vært i livsfare. Over halvparten svarte ja. Når vi deretter ba dem anslå sjansen for at det hadde gått galt, mente de fleste over 50%. Det er ganske mye, for hvis 20-åringer flest har vært i situasjoner hvor de skulle vært drept, ville det vært mange som ikke nådde voksen alder her landet.

Når nærhet til katastrofen blir stor nok, skjer det noe interessant med flaksbegrepet. Det bikker over i det magiske. Takknemligheten krever en adresse, så takk skjebne! Det hendte fremstår som «mirakuløst», og det blir mye snakk om «englevakt» og «høyere makter». Men det er uklart hvorfor slike makter skal være mer opptatt av å redde folk i siste liten enn å forebygge ulykker.