Se video

Se video DIREKTE: 22/7-rettssaken - dag 41

Professoren er sammen med førsteamanuensis Dagfinn Winje i klinisk psykologi stevnet som vitne av bistandsadvokatene. Sammen forklarte de to seg om ettervirkningene for de overlevende og etterlatte etter terrorangrepene 22. juli i fjor.

VG DIREKTE:Følg rettssaken og still spørsmål til våre journalister her

Ifølge medisinprofessoren er kontrollbarheten av ulike hendelser en av faktorene som bidrar til reaksjoner hos mennesker.

Han understreket at det blir desto verre for pårørende som føler at for eksempel terrorangrepene kunne ha vært redusert av andres respons og ramset opp tre ulike kategorier:

* Innsatsmannskaper: Rednings-, politi-, brann og sykehuspersonell.

* Samfunnsaktører: Politikere, byråkrati og presse.

* De som rammes selv.

Mor: - De fikk ikke hjelpen de trengte

Blant de som har kjent på denne sorgen, er Kirsten Vesterhus. Hun mistet sønnen Håvard Vederhus (21) på Utøya, som var en av det 14 ungdommene som ble skutt ved pumpehuset rundt 20 minutter før politiet ankom øya.

I Oslo tingrett i dag beskrev hun at de ikke følte de ble tatt på alvor av politiet da de ringte om hjelp.

- Vi var med følelser helt utenpå, hvor fortvilelsen ble større og større. Var det ingen som forstod dette? Svarene virket jo helt på tur, på en måte. For oss var alvoret så tydelig, fortalte hun.

Moren var klar på at dette har gjort sorgen enda vanskeligere.

- Jeg synes vi har jobbet hardt med å finne ut hva som skjedde på Utøya og det er en problematisk side, vi mener at de ungdommene ikke fikk den hjelpen de skulle fått. Vi har hatt store problemer med å få svar på våre spørsmål, det er vel kjent i media. Men jeg vil jo si at det absolutt har lagt stein til byrden. Jeg tror det kan bidra til å utvikle en mer komplisert sorg, at man har hørt så mye rart, sa hun.

Sammen med Håvards far, Alf Vederhus, har hun målbåret mye av kritikken mot politiets innsats på Utøya.

Les videre under bildet...

- Skulle sagt han burde svømt

De har også slitt med at de føler de skulle ha sagt andre ting til Håvard mens han gjemte seg.

- Vi skulle ha sagt at han skulle svømt, men vi visste ikke hvor langt det var. Jeg vet jo godt hvor Utøya ligger, men jeg er ikke kjent med øya på den måten. Han var jo en veldig god svømmer, så det er en ting. Og at de ikke burde vært mange sammen for eksempel. Det var ikke naturlig å si, «du bare må stikke», fortalte hun.

LES OGSÅ:Enkemann om Breivik: - Han kan brenne i det aller svarteste helvete

De sakkyndige tok også opp forklaringen til moren til Håvard Vederhus som ventet i seks dager på dødsbudskapet. I slike tilfeller mener de at folk ofte tenker forskjellige tanker som «kanskje har de svømt en annen vei» og «kanskje har de ikke tatt vare på seg selv».

- Det er viktig at ofre og rammede får informasjon og kvalitetssikret informasjon, sa Winje.

«Hva hvis jeg hadde gått dit, og ikke dit».

- «Hva hvis jeg hadde gått dit, og ikke dit». «Hva hvis jeg hadde tatt et annet initiativ og hørt på den» og så videre. Så blir disse små tingene, de får en veldig skyldkarakter hos mange og er en del av det som belaster de som har vært inne i bildet enten som er direkte eksponert eller de som var pårørende, påpekte Holen.

Han forteller at det er en ekstra belastning for etterlatte å vite at deres kjære fikk en voldsom død, og en for tidlig død.

- Vi lever i et samfunn hvor vi forventer at alle skal ha full livslengde.

Flere av de etterlatte etter massakren har opplevd alle disse faktorene på kroppen.

Tok for seg diagnoser

Psykolog Dagfinn Winje ga retten et innblikk i diagnosen PTSD (Post Traumatisk Stress Disorder), eller posttraumatisk stresslidelse på norsk.

- Jeg tenkte jeg skulle bruke noen av eksemplene vi har hørt her. Det handler om en spenning i kroppen som ikke går ned. Du går rundt og er «sinnaredd» hele tiden, forklarer Winje.

Holen tror ikke en ankesak vil foreverre tilstanden for noen.

- Men det blir selvsatt sukk og stønn. En gang til og alt det. Disse skadene vil de jo ha med seg hele resten av livet, uansett, sier han.

- Hvordan kan samfunnet møte dette? spurte Hallgren.

- Noen er ferdige på dager og uker. Man kan ikke forvente at samfunnet som helhet skal være like opptatt av dette som dem som ble direkte berørt. Da må andre instanser passe på å ta seg av dem og bidra i etterarbeidet, svarte Holen.

For etterlatte etter bomben i regjeringskvaratlet har det også vært vanskelig å forsone seg med at Grubbegata ikke ble stengt slik planene var, og at Breivik dermed fikk muligheten til å plassere bombebilen utenfor Høyblokka.

I 2004 anbefalte Politidirektoratet å sperre gaten. Regjeringen gikk inn for dette i 2005. Samme år sendte Statsbygg sitt planforslag til Oslo kommune og foreslo å stenge Grubbegata i begge ender.

Men 22.juli 2011 var dette fremdeles ikke gjennomført.

Pårørende og overlevende ønsker svar

- Det er et hav av mennesker utenfor rettssaken som lurer på hvordan dette skjedde, hva som skjedde og om det kunne vært forhindret, forklarte Winje.

Ifølge de to sakkyndige, er kvinner dobbelt så mye preget av posttraumatisk stressforstyrrelse enn menn. I tillegg forklarte de at situasjonen kan bli ekstra krevende for personer kjenner de som har blitt drepte eller såret.

- Det handler ikke bare om å se, men også om å kjenne og lukte. Jeg tenker på ungdommer som lå i en haug, enten bak et piano eller på Kjærlighetsstien, forklarte Winje.

- Jo sterkere emosjonelle bånd, desto sterkere sorgreaksjon - mens perifere kontakter ikke når så stor høyde i sorgreaksjonen.

Invaderende tanker og bilder

Postraumatisk stresslidelse viser seg ved at man, for eksempel, skvetter hvis det smeller i en dør, og deretter bruker lang tid på å roe ned kroppen. Personene som lider av dette, sliter med problemene hele tiden, dag som natt.

- Vi snakker om invaderende tanker og bilder og det kan man tenke seg hva er. I hverdagen handler det om at når rødt jordbærsyltetøy ikke lenger er det beste du vet fordi det minner om blod. Det sier noe om disse bildene og reaksjonene man tar med seg videre, forklarer Winje.

Han brukte også som eksempel at et av ofrene på Utøya spurte foreldrene sine: «kan man operere vekk bildene som jeg har i hodet?».

- Det er det vi kaller en invaderende tanke og bilder. Det er skadene som er der, sier han.