Det er et kjent fenomen at studenter har lange ferier. For mange er sommerferien hele tre måneder lang, og juleferien kan strekke seg så langt som fra slutten av november til februar. Et besynderlig regnestykke trer frem fra disse refleksjonene: året har tolv måneder, trekker man fra både en lang sommerferie og en lang juleferie har man 7 måneder igjen. Noen studenter har altså nesten et halv år med ferie. Hvordan kan dette ha seg?

Ifølge universitets- og høyskoleloven skal et studieår være på ti måneder. Det høres atskillig mer rimelig ut spør du meg. Og for mange studenter er studieåret nettopp ti måneder, eller bare litt mindre. Disse studentene studerer blant annet ved institusjoner som Høyskolen i Bergen og Universitetet i Oslo. Så hvem er studentene som har 3 måneder sommerferie og to måneder juleferie? Du finner dem hovedsakelig på tre av fakultetene ved Universitetet i Bergen: Samfunnsvitenskapelig fakultet, Psykologisk fakultet og Humanistisk fakultet. Hva er det som gjør at disse studentene har så kort tid på å lære seg det de skal? Har de mindre pensum? Er samfunnsfag, psykologi og humanistiske fag lettere enn juss, medisin og naturfag? Er disse studentene rett og slett så smarte at de ikke trenger mer enn tre måneder om høsten for å lære seg det de skal?

På et møte i Utdanningsutvalget i 2010 ble det oppgitt økonomiske og administrative grunner til at semestrene blir så korte på disse fakultetene. Universitetet trenger fem uker på å avvikle eksamen for alle studentene, og noen må således ha eksamen i midten av november. Disse noen er alltid studenter ved Samfunnsvitenskapelig fakultet, Psykologisk fakultet og Humanistisk fakultet. Det fortoner seg som blodig urettferdig at en student på årsstudium i psykologi har hele fem uker mindre til disposisjon til eksamensforberedelser, enn en førsteårsstudent på fysikk. Signalet som sendes til denne psykologistudenten er at han eller hun ikke trenger mer tid enn som så. Men haugen med bøker er ikke noe mindre, og plutselig er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det stadig dukker opp saker med utbrente og deprimerte førsteårsstudenter ved de tre overnevnte fakultetene.

Det er åpenbart at fem uker mer til eksamenslesing er en massiv fordel. En gjennomsnittsstudent oppgir at han eller hun bruker 31 timer i uken på studiene. På fem uker utgjør det 155 ekstra lesetimer. 155 timer til lesing, skriving, refleksjon og modning. God læring oppstår ikke som et resultat av panisk pugging, men av tid nok til å reflektere over stoffet, og tid nok til å la det modnes. Dermed er de korte semestrene ved UiB ikke bare et praktisk problem, men et problem med utdanningskvaliteten ved hele tre fakulteter.

Det er ikke lenge siden Universitetet i Bergen ble kåret til ett av de beste universitetene i Norge på grunn av fremragende forskning. Men et universitet skal ikke bare drive god forskning, utdanning skal være vel så viktig. Det er på tide at universitetet rydder opp i denne trusselen mot utdanningskvaliteten, og viser seg verdig den anerkjennelsen som er gitt.