«Forklar de vesentlige forskjellene mellom sosiopati og pragmatisme». Dette var ett av syv spørsmål Anders Behring Breivik krevde å få stille rettspsykiaterne i deres første møte. Massemorderen forutså selv det dilemma hans kasus ville sette oss i; hvor rasjonell og hvor gal kan man være på samme tid?

Nå hører vi sterke og til dels arrogante protester fra forskere, politikere og filosofer mot rettspsykiaternes konklusjon. De vil ikke ha noe av at Behring Breivik var psykotisk og dermed strafferettslig utilregnelig. Vi oppfatter imidlertid den rettspsykiatriske konklusjonen som grunnleggende solid. Hvorfor vekker konklusjonen så negative reaksjoner?

Én gruppe kritikere vektlegger samfunnets behov for å straffe Behring Breivik. Men er ikke behovet for å begripe fenomenet Behring Breivik langt viktigere, på sikt, enn behovet for hevn? Og dersom straff skulle rangeres som en høyere verdi enn slik innsikt, vil psykologien i denne spesielle saken uansett sette rettsstatens begreper om skyld og soning ut av spill. For Behring Breivik selv er diagnosen en «fornærmelse», og det å medisinere ham ut av hans vrangforestillinger må være en av de verste straffer et slikt menneske kan få. For tempelridderen Behring Breivik, derimot, ville dødsstraff vært humant ettersom det bekreftet hans ære.

Den andre gruppen kritikere vil ha en politisk forklaring på massemordet. Dette er en forståelig reaksjon, men likevel: det er ikke klokt når en politisk forklaring og en psykologisk forklaring settes opp mot hverandre – slik det er gjort i Norge helt siden 22. juli. Begge har selvsagt viktig forklaringskraft, i samspill og i forskjellige faser av Behring Breiviks liv. Det er sammenhengen mellom politikk og galskap, hvordan den indre skrekkfilmen flyttes ut i livet, vi trenger kunnskap om. I denne ukens avis sier Jerrold M. Post, som er professor i psykiatri og politisk psykologi, at paranoia er den mest politiske diagnosen.

Tiden som kommer fremover vil kreve mye av alle, ikke bare på grunn av den tunge rettssaken, men også fordi antimuslimske talsmenn nå smir mens jernet er varmt. Til uken slipper den islamfiendtlige forfatteren Bruce Bawer boken: The New Quislings: How the International Left Used the Oslo Massacre to Silence Debate About Islam. Bawer, som er bosatt i Norge hvor han absolutt ikke er behandlet som noen ekstremist, kaller «den venstrevridde kultureliten i Norge» for arvinger av Vidkun Quisling.

Bawers bruk av nazi-referanser viser en grenseløs manipulering med psykologiske virkemidler. Å ta psykologi på alvor, å se hvor smart «gale» og ekstreme virkelighetsoppfatninger kan presenteres med ord, er definitivt noe vi må skoleres i. Vår evne til å koble psykologi til store politiske hendelser er avgjørende for å forstå for eksempel jødeforfølgelsen eller heksejakten på 1600-tallet. I våre flerkulturelle samfunn er denne koblingen like viktig å gjennomskue. Vi må gjenkjenne at Behring Breiviks verdenssyn – faktisk på tross av hans handlinger – kan bli livsfarlig kollektiv psykologi.
LL