Tekst: Ragnar Kvam jr. Tegning: Didrik Hvoslef-Eide.
Ved siden av seilet er pålestikket den beste oppfinnelsen om bord i en seilbåt. Har du først slått et pålestikk, har du en knute som ikke slurer og som er lett å få opp selv etter hard belastning. Pålestikket kan brukes til nær sagt alt og kunne like gjerne hett universalknuten. Men pålestikket kan være vanskelig å sette, særlig i en akutt situasjon der alt må skje raskt. Derfor er pålestikket et stikk som for de fleste krever øvelse. Om og om igjen.
Jeg har sett det mange ganger. Folk tror de kan pålestikk, og så viser det seg at de kan det ikke likevel. Men jeg kunne det jo i fjor, lyder ofte en unnskyldning. I fjor, ja – men det er lenge siden. Så må de sette seg å lære det på nytt. Flaut, men nødvendig. Det finnes en egen psykologi knyttet til pålestikket. Denne psykologien kjennetegnes av det forhold hver enkelt har til knuten. Det finnes dem som aldri glemmer å slå et pålestikk når de først har lært det. Så er det de som med jevne mellomrom må lære det på nytt og derfor har lett for å plundre. Og endelig er det enkelte som aldri klarer å lære seg pålestikk og derfor må ty til andre, ikke fullt så gode knuter.
Å knyte pålestikk galt kan bli skjebnesvangert. For om ikke knuten er som den skal, kan den gli opp med det resultat at noe løsner. Eller motsatt – den blir umulig å få opp når den tid kommer. Å gjøre riktig blir derfor et absolutt krav, og det er slike absolutte krav som skaper nervøsitet. Står du der og fikler, får du fort følelsen av at skipperen stirrer deg i nakken, for ikke å snakke om ydmykelsen du må bite i deg skulle han miste tålmodigheten og skubbe deg til side for å legge knopen selv.
En gang for lenge siden, i juni 1896, kunne manglende kunnskap om pålestikket fått så dramatiske konsekvenser at det hadde endret Norges historie. Etter den lange overvintringen i steinhytta på Frans Josef Land kunne Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen omsider sette sine to kajakker på vannet og seile sydover. En dag de hadde sittet timevis i de trange kajakkene, krøp de opp på drivisen for å strekke litt på bena. Med et enkelt stikk fortøyde Nansen kajakkene til en stav han drev ned i isen. Deretter klatret de to mennene opp på et høyt iskoss for å studere farvannet videre fremover.
Det er mens de står der, Hjalmar får se at kajakkene har slitt seg og driver av. Han roper til Nansen, som ikke nøler, men kaster seg i isvannet og legger på svøm for å redde kajakkene.
For mister de dem, mister de også alt: Mat, geværer, ammunisjon, telt, sovepose, kokeutstyr, transportmiddel – kort sagt det de trenger for å overleve. Hjalmar kan intet gjøre, annet enn trippende følge Nansens kamp. Han ser ham bakse der ute, vinden har fått tak i riggen, og driver ikke båtene fortere enn det Nansen klarer å svømme?
Men så, når alt håp syntes ute, ser han en arm dukke opp av vannet og gripe tak, og med en siste kraftanstrengelse klarer Nansen å velte seg opp i en av kajakkene. Han tar den andre på slep, og med kraftige tak padlerer han mot Hjalmar. Da flyr plutselig to alker opp, og Nansen er ikke snauere enn at han legger en hagle til kinnet og trekker av. Skjelvende av kulde plukker han med seg alkene og når iskanten, der Hjalmar hjelper ham ut av klærne og ned i soveposen. Og mens Nansen langsomt kvikner til, koker Hjalmar alke-suppe som de slurpende tyller i seg.
Det var stikket som hadde sklidd opp, for det var løselig knytt. Et pålestikk hadde gjort susen, om Fridtjof Nansen hadde behersket kunsten. Nå reddet han seg selv og kameraten likevel, og han kunne fortsette i rollen som en av Norges store. Men ta lærdom likevel, når du fortøyer jolla til hekken, eller baugen til et punkt på land – slå et pålestikk, da er du sikker.
Selv lærte jeg pålestikket den gang jeg var speider. Men jeg hørte lenge til dem som måtte gjenoppfriske kunnskapen når det var en stund siden jeg brukte knuten sist. Også etter at jeg ble skipper på egen skute kunne jeg bomme, og skal jeg være helt ærlig, hender det jeg fomler den dag i dag, særlig om situasjonen som krever et pålestikk er uvant, og jeg må velge en annen fremgangsmåte enn jeg pleier. Og da håper jeg ingen ser meg!
For å holde meg i form holder jeg av og til kurs i pålestikk med folk som seiler med meg. Alle, også de som måtte være fullbefarne i disiplinen, følger med. Etter noen øvingsrunder tar jeg frem stoppeklokke. Hvem slår pålestikket raskest? Hvor mange pålestikk klarer du å slå på 10, 20, 30 sekunder? Særlig moro er det om barn er med. Skrik og skrål og høylydt latter. Og kanskje første skritt mot pålestikkets mester? For riktig å kunne kalle deg pålestikkets mester, må du kunne lage knuten under alle forhold: På baugen i storm, i nattens svarteste mørke når du verken ser løkke eller tamp eller når fingrene blir stive om været er kaldt. På en seilbåt hender det at du ikke har begge hendene til rådighet, du kan ha skadet deg, eller du må holde deg fast med en hånd, mens du arbeider med den andre. Da er det lurt å kunne knytte pålestikk med bare en hånd, for det går også an, om du trener litt. (Du finner en god demonstrasjon på hvordan
det gjøres på denne videoen:
Jeg har av og til lurt på hvordan dette geniale stikket kom til. Hvem fant det opp, og når? Det er det visst ingen som vet. Et sted leste jeg at det ble brukt allerede i steinalderen, uten at jeg våger stå inne for det. Første gang pålestikket, eller bowline, som det heter på engelsk, dukket opp i litteraturen, skal være i en bok om språket til sjøs, skrevet i 1627. Selv på den tiden, da seilskutene pløyde verdens hav, må folk ha hatt vansker med knuten, for i boken het det at pålestikket
var «forbausende innviklet».
Forbausende innviklet. Jeg skriver under på det, alt mens jeg leter frem en taustump og slår noen pålestikk slik at knuten sitter i fingrene når seilet nå går opp for en ny sommersesong.
sos@ragnarkvam.no
didrik@hvoslef-eide.no