Høsten 1981: En sovjetisk ubåt går på grunn i Sveriges skjærgård, Arnfinn Nesset siktes for drap på 22 eldre pasienter, Mubarak kommer til makten i Egypt, demonstranter lenker seg fast i Altaelva, både paven og Ronald Reagan har blitt skutt, de første tilfellene av AIDS dukker opp, Gro blir statsminister, Willoch tar over, Lady Diana gifter seg og Norge vinner over England i fotball. Et begivenhetsrikt år, men verden beholder fatningen – helt til Per Gladmann Sørheim fra Bærum entrer bevisstheten. Da rakner det.    

Den 29. september 1981 våkner Norge til en grusom skildring av inhumant barnestell, horribel eksperimentering og et forstadssamfunn i forfall. Nyheten om at et psykologpar fra Bærum oppdrar sitt barn i et glassbur får hele befolkningen til å kollektivt sette kaffen i halsen. «De oppdrar sitt barn i en glassboks», skrikes det fra avisenes forsider.

Utenfor familiens hjem ved Emma Hjorth i Bærum er mediesirkuset i full gang. Se og Hør banker på døren kl. 07.00. Dagbladet tilbyr seg å kjøre syk mor og barn til legevakten. Tyske Bild am Sonntag er så ivrige på å få et familiebilde at de prøver å fly inn bestemoren fra Toten. Sunday Times, VG, Aftenposten, Budstikka og en haug andre aviser og ukeblader er alle inne i huset for å dokumentere galskapen. Bilder knipses. Journalister spør og graver. Barnevernsnemnda engasjerer seg. Sosialsjefen ringer! Psykologstanden raser.

I løpet av de neste dagene blir lille Per landskjent som «gutten i buret», «Per i boksen», «prøvekluten» og mange andre varianter. Småbarnsforeldre over hele landet rister på hodet. «Psykologer, vettu. Dem er gærne».

Alle synes naturlig nok mest synd på barnet. I sentrum for begivenhetene ligger lille Per og sover – i en glassboks.

Historien om Per består av tre komponenter: En liten gutt, et fargerikt foreldrepar og en omdiskutert glassboks. Det første først:

Ni måneder tidligere fødes en velskapt gutt på Bærum sykehus. Keisersnitt, vekt 3.650 gram, lengde 50 centimeter. Foreldrene er Arild Karlsen og Siri Sørheim. Far er adferdspsykolog, mor er spesialpedagog. Pappa Arild, en skjeggbust og radikal skikkelse, har allerede lang erfaring med å hisse på seg omgivelsene. Som selverklært «hedning» og samfunnsprovokatør er han lett å legge merke til. En intellektuelt begavet og ubehøvlet fyr som ikke har noe imot å rope høyt for, eller mot, en sak.

Karlsen og Sørheim har bestemt seg for å gi lille Per et annerledes oppvekstmiljø. Barnet deres skal etter planen tilbringe deler av tiden i en «Skinner-boks». Denne boksen var i utgangspunktet et instrument oppfunnet av den amerikanske adferdspsykologen B.F. Skinner, og ble brukt for å isolere og forenkle psykologiske eksperimenter knyttet til adferd og læring hos dyr. Pers foreldre ønsker å lage en modifisert variant til bruk i hjemmet. Allerede her begynner det å lukte trøbbel.

Kombinasjonen av spebarnsoppdragelse i transparente, futuristiske omgivelser, bare overvåket av hedninger med kyniske psykologøyne er i ferd med å bli kritisk masse. Skravla går i nabolaget. «Sønnen deres sover i en glasskolbe med blinkende lys». Folk skuler mot parets tilholdssted på Emma Hjorth. En studentavis får nyss om det og setter Norges første «Skinner-baby» på forsiden. Gjør klar bøtta.   

– De hadde nok aldri trodd at det skulle bli så mye spetakkel rundt meg, sier Per.

I dag er boksgutten blitt 30 år gammel. En kjekk, ung politimann som fremstår både balansert og hyggelig. Ingen tegn til avvikende personlighet eller glassaktig blikk.

– Selv husker jeg naturlig nok ikke mye av dette, men tilnavnet «gutten i boksen» har jo fulgt meg gjennom hele livet.

Han møter Budstikka på Værtshuset Restaurant på Bærums Verk. Per har vært innom foreldrene og hentet flere kolli med arkiverte avisutklipp, personlige brev, dagbøker og bilder fra høsten 1981. En gullgruve. Vi begynner å bla i bunken. Per kjenner igjen noe fra tidligere, annet er nytt stoff.

– Jeg har aldri lest i mamma og pappas dagbøker før. Dette er utrolig spennende, sier han og blar i en notatbok med tittel: «PER – Protokoll over en organisme». Interessant tittel. Fars verk.

– He he, om jeg ikke tar feil så har pappa blitt arrestert 36 ganger. Det var i forbindelse med demonstrasjoner mot blasfemiparagrafen. Han er jo ikke kjeltring.
Dette er faren som ville sette inn en fødselsannonse i Budstikka pålydende: «Oss er i dag en hedning født på keiserlig vis». Annonsen ble forkastet for en mer tradisjonell «Vi har fått en sønn».

– Pappa har alltid vært uredd sånn, forteller Per, mens han blar i farens gamle notater. «Jeg skal ta rotta på dem!» sier han, når noen vil krangle med ham.

Tilbake til boksen. Stridens kjerne. Hva slags bestialsk mishandling pågikk i psykologreiret der oppe på Emma Hjorth?

– Det er her folk flest tar feil. Foreldrene min drev ikke eksperimentering, selv om man kan få slike assosiasjoner fra Skinner-boksen. Den «boksen» de lagde var ikke et eksperiment i vitenskapelig forstand, men heller et verktøy for å minske risiko for infeksjoner, i tillegg til at den skulle forenkle barnestellet, forklarer Per.

«Glassboksen» var i realiteten et barnerom med vindu av pleksiglass mot stue og kjøkken. En vanlig sprinkelseng ble hevet en meter opp fra bakken og plassert inntil vinduet. Inne på rommet var temperatur og luftfuktighet konstant, henholdsvis 29,5 grader og 50 prosent. Alarmer gikk av om temperaturen avvek mer enn en grad. Det var det.

– Et slikt miljø skulle være ideelt for et barn, og i tillegg kunne mor ha tilsyn med barnet, selv om hun var i et annet rom. Foreldrene mine ønsket jo bare å gi meg det aller beste, dette ble ansett for å være fornuftig spebarnsstell, forteller Per.

– Hvorfor tror du folk reagerte så sterkt på «glassboksen»?
– Det er noe med glasset som minner oss om at det som befinner seg på andre siden er utilgjengelig. Som et skille.

Et spørsmål de fleste vil stille seg er: «Hvor lenge lå han i boksen»? De som husker saken vil mene den stakkars gutten tilbragte halve barndommen i glass og ramme. Kanskje bor han der fremdeles?

– Jeg lå ikke noe lenger i «boksen» enn det andre barn lå i barnesengene sine. Jeg gikk i barnehage og ble tatt opp for stell akkurat som andre barn. Antagelig fikk jeg mer hudkontakt enn de fleste andre.

For pappa Arild var «de fire R-ene» sentrale elementer i boksoppveksten: Ro, Regelmessighet, Renslighet og Reinforcement. Det siste i betydningen positiv forsterkning av adferd. På spørsmål om hvorfor han valgte løsningen med Skinner-boks, forklarer han at menneskekroppen ikke har hatt tid til å tilpasse seg nordiske forhold.

– Menneskeheten kom fra Afrika for relativt få generasjoner siden, og spebarn er ikke forberedt på vårt ute- og inneklima. I boksen kunne Per bevege alle sine muskler fritt og hans adferd kunne forsterkes på normal måte. Dette gjorde at han fort lærte å samordne alle typer handlinger, forteller Karlsen.

Fra høsten 1981 husker han helst de rolige stundene.

– Vi foretrakk å se på Per når han sov, og være sammen med ham når han var våken. Per gråt aldri som spebarn fordi hans miljø var tilpasset hans behov. Spebarn som gråter har enten noe galt rundt seg, eller noe galt inni sine fysiske kropper.

Her kan det være fristende å konfrontere adferdspsykologen med hans egne dagboksnotater fra 1981. De første 80–90 sidene er tapetsert med ord som «bæljegråt», «utpustgråt», «klynkegråt», «skriking», «hulking» og diverse varianter av høyfrekvente lydsignaler fra avkommet. Vi lar det ligge. Det er tross alt menneskelig å gi slipp på noen av minnene.

Karlsen forteller videre om mediestormen og mener hovedårsaken til at «gutten i boksen» fikk så mye oppmerksomhet, var at kolleger fra fagmiljøet uttalte seg i mediene.

– Jeg burde ha filleristet mine psykologkolleger mye hardere enn det min kone tillot meg å gjøre. Enkelte trakk den slutningen at Per satt i ei glassboble uten å ha direkte kontakt med oss. Psykologkolleger snakket om eksistensen av mentale prosesser, psyke, sinnssykdommer og andre udokumenterbare fenomener, de gikk amok i avisene og angrep en adferdsvitenskap som jo avslører deres egne feilforklaringer og feilbehandlinger. Darwinismens kamp mot uvitenskapelighet og overtro ligner på kampen mellom behaviorismen og uvitenskapelig psykologi og overtro, sier Karlsen.

Selv om den lille familien fikk mer oppmerksomhet enn de hadde ønsket seg, hadde de i utgangspunktet ikke noe imot å snakke med pressen.

 

– Media fant oss fordi vi hadde et renn av besøkende. Min kone og jeg var opptatt av vitenskap og hadde ikke noe imot å fortelle andre om hvordan adferd etableres gjennom milliarder av stimulerende hendelser. Men det faglige brydde ingen journalister seg noe om.

Karlsen forteller at svigermor fra Toten i perioder fungerte som buffer mellom familien og omverdenen.

– Siris mor gjorde en fantastisk jobb med å roe gemyttene hos både såkalte fagfolk og sensasjonshungrende journalister. Min lillesøster, som var helsesøster, forsvarte oss offentlig. De torpederte mine kollegers påstander om barnemishandling.

Alle trivdes ikke like godt med oppmerksomheten. Siri fikk hardt medfart mens det sto på som verst.

– Det som var skrekkelig for min kone, var underholdende for meg, forteller Karlsen.

Etter at den verste stormen hadde lagt seg, fikk de fleste øynene opp for at det ikke var noe «eksperiment på ville veier» som foregikk hjemme hos Karlsen og Sørheim. Oppmerksomheten ble ikke noe mindre. I dagboken fra 6. oktober skriver Siri: «Orket ikke stå opp. Følte meg syk. Viraken er mer anstrengende enn jeg ante».

– Det gikk nok mer inn på henne enn på pappa. Han er vant til å stå i stormen. Jeg tror han liker det, sier Per.

Selv mener Per at boksoppveksten ikke har preget ham nevneverdig. Det blir hevdet at han så godt som aldri har vært syk. Hverken forkjølelser eller ørebetennelser har fått tak på ham.

– Historien om boksen har fulgt meg gjennom livet, men jeg oppfattet aldri oppmerksomheten som mobbing. Tvert om. Det var noe positivt, at folk visste noe om meg. Når det gjelder boksens påvirkning er det nok millioner av andre faktorer som har gjort at jeg har blitt den jeg er i dag.

Litt spesielt må det ha vært å lese om seg selv i pensum på videregående skole. Saken om «gutten i boksen» havnet nemlig i pensumbøkene for videregående opplæring.

– He he, det var i kapittelet om naturvitenskap i religionsboka. Det var merkelig å lese sin egen historie i religionstimene.  

Med jevne mellomrom har Per blitt fulgt opp av journalister. Sist gang da han var 19 år og elev på dramalinjen på Rud. Der proklamerte han til Aftenposten at det var politi han ville bli.

– Pappa har aldri hatt noe imot at jeg ville bli politi. Han roper bare «Nå blir det kølleshow!» når jeg kommer innom, he he.

Tiden går. Middagen er fortært. Desserten er på vei ned. Vi har bladd oss gjennom kilovis med avisutklipp, minner og dagboknotater. Den tidligere boksgutten stirrer ut i rommet og tenker høyt. Kommer i vanvare for å nevne at om ikke så lenge skal han selv bli pappa. På tungespissen spreller et spørsmål.

– Blir det gutt på boks igjen?
– Vel...

Politimannen drar på det.
– Det er godt mulig at vi velger en lignende løsning. Hvis vi får til å bygge noe slikt, da.

– Kanskje du kan be faren din om hjelp?
– Ja. Han har jo erfaring.