Motvekt til luftig, substansløs New Age-litteratur

Se bildet større

Opp igjen! (Vigmostad og Bjørke 2012). – Vi må bruke den tilgjengelige, oppsamlede kunnskapen om den menneskelige psyke for å finne de beste løsningene, og enhver må ses som et individ med unike behov, sier forfatter Petter Wallace.

Boka åpner med en scene fra den søndagen i 2005, da alt raknet:

”Jeg var nærmest paralysert av uforståelig skrekk. Min første reaksjon var å stå opp og finne et sted i huset der jeg kunne gjemme meg bort, for slik ville jeg ikke vise meg for noen.”

Petter Wallace mistet balansen, og fikk senere fikk satt navn på opplevelsen - panikkangst. Et møte han beskriver som uvirkelig, skremmende, forvirrende og skamfullt.

– Dette var noe som bare skjedde andre, folk som ikke hadde styring på livet sitt. Som ikke hadde kontroll, forteller forfatteren.

Wallace, NRK-produsent og mangeårig medlem i Human-Etisk Forbund, slapp nylig boka Opp igjen! Om å reise seg etter en smell, som føk rett inn på bestselgerlistene. Her beskriver Wallace nedturen og teknikkene han brukte for å bygge seg opp igjen, og medforfatter er psykologen som behandlet Wallace underveis, Peder Kjøs.

Advarer mot lettvinte løfter

I tillegg til å oppsøke psykolog, søkte Wallace etter lesestoff for bedre å forstå det han opplevde, både blant selvhjelpslitteratur og mer klinisk forskningsstoff. Uten å bli så mye klokere.

– Du har spesielt mye blomstrende, lettvint, newage-aktig selvhjelpslitteratur, full av varm luft, men uten særlig substans. Slike bøker lokker gjerne med mirakler, som "etter å ha lest denne boka vil du få et helt nytt liv, svarene finnes inne i deg selv, du har endeløst med uforløst potensial og alt er mulig bare du tror", hermer Wallace.

Tv-produsenten, som har jobbet med program som "Himmelblå" og "Lilyhammer", allierte seg med psykolog Peder Kjøs, som bidro med faglig innsikt og tyngde.

– Bøker som lover for mye til sårbare mennesker kan gjøre skade. Ved å komme med urealistiske, høytsvevende løfter, føler leseren seg enda mer utilstrekkelig og skamfull når de fantastiske resultatene uteblir, påpeker Wallace, som i boka forklarer grundig om ulike mestringsteknikker, etter å ha rådet leseren til å oppsøke terapi om problemene oppleves som store.

Urealistisk lykkefokus

Peder Kjøs gir i boka innblikk i pasientjournalen og viser oss terapiprosessen fra en psykologs perspektiv. Også han er skeptisk til deler av selvhjelpslitteraturen, spesielt de som fokuserer kun på opplevelse av lykke.

– Et rent lykkefokus er urealistisk, for mange av oss må tåle mye som ikke er så bra. Det blir fordummende, og i verste fall kan det gi en følelse av skyld eller utilstrekkelighet, med filosofien ”alle er sin egen lykkes smed”. Det er jo ikke sant, sier psykologen.

Videre forklarer Kjøs at den vestlige verden, med amerikanerne i spissen, i lang tid har vært preget av en overdreven tro på hva positiv tenkning kan utrette.

– Les gjerne Barbara Ehrenreichs ”Smile or die” som motvekt. Psykologi som legger ansvaret kun hos deg selv, ser ofte bort fra reelle problemer, så som medfødte forskjeller, diskriminering, traumer eller uheldige omstendigheter, påpeker Kjøs.

Å miste kontrollen

Han minner om at det er positivt å ta ansvar for eget liv og klare seg selv, samtidig som at troen på egne krefter kan gå for langt.

– Men det er uansett ikke noe godt alternativ å satse på overjordiske krefter, sier Kjøs.

"Noe av det vanskeligste for meg å takle i en slik situasjon var at jeg ikke kunne stole på min egen dømmekraft, på samme måte som før. Følelsene mine spilte meg puss hele tiden, og når jeg tolket det jeg følte, med de samme måleredskapene jeg hadde brukt i balansert tilstand, ble svarene oftest direkte feil." (fra boka)

Wallace begynte først å skrive som en terapeutisk øvelse, og brukte etter hvert sin historie som anekdoter i boka, for å illustrere hvordan øvelsene og terapien fungerte.

– Jeg mener boka er klart humanistisk og i tråd med mitt livssyn, ved å vise hvordan vi er avhengige av å være del av et fellesskap for å hjelpe og støtte hverandre. Dersom du går på en smell, finnes det ingen "quick fix", du har verken guder eller mirakler å lene deg på. Vi må bruke den tilgjengelige, oppsamlede kunnskapen om den menneskelige psyke for å finne de beste løsningene, og enhver må ses som et individ med unike behov, forklarer Wallace.

Opplevelse av mening og mestring

Han forteller at blant de aktivitetene som gir ham en opplevelse av mening og mestring, er arbeid med humanistiske seremonier. Wallace var medarrangør av den aller første humanistiske vielsen i Norge, ti år før Human-Etisk Forbund fikk vigselsrett.

– Hele mitt voksne liv har jeg brent for Human-Etisk Forbunds seremoniarbeid, og estetikken omkring disse. Det har betydd mye for meg å bidra her, forteller han.

I dagene etter boklanseringen har reaksjonene vært overraskende positive. Men det var ikke enkelt å stå frem med psykiske problemer. Mental utbrenthet er langt mer ladet enn fysisk utmattelse, og ikke alle forstår avgjørelsen om å dele historien sin.

– Det har vært merkelig å stå åpent fram med erfaringer med angst og depresjon, og det tok tid å avfinne seg med at historien er tilgjengelig for alle. Forleden var jeg i radio for å snakke om ”Lilyhammer”, og så gikk jeg over gangen og inn en annen dør, der jeg skulle snakke om boka og min personlige historie. Jeg er ikke alltid like komfortabel i rollen, men det er prisen å betale for at andre kan finne hjelp eller føle gjenkjennelse og trøst.

Styrke i åpenhet

Wallace er glad for at flere har fortalt at de kjenner seg igjen og at de setter pris på lesningen.

– Og det har vært folk jeg aldri hadde gjettet at skulle kjenne seg igjen i tematikken! Mange lever i dag så fullstappede liv at det blir lett å lukke øynene for faresignalene for en mental smell, sier Wallace.

Det faktum at Opp igjen! gikk rett inn på bestselgerlista viser at tematikken har relevans, mener forfatteren.

– Jeg tror både det handler om økt åpenhet rundt psykisk ubalanse – for noen tiår siden ble dette avfeid som ”nerver”, og slet man virkelig var man ”gal”. Men også et prestasjonsjag i storsamfunnet, det er faktisk flere som mister balansen nå enn før.

Wallace opplever i blant at det er pinlig å være "han med angst", men har akseptert sårbarheten overfor tibakefall. Han går fremdeles til terapi med noen ukers mellomrom, i tillegg til full produsentjobb, familieliv og vigselsseremonier for Human-Etisk Forbund.

– Å innrømme overfor all verden at jeg iblant sliter med angst kan gjøre meg skamfull. Men jeg tror det er viktig å vise menneskelighet, og jeg kan ikke lansere denne boka bare halvt. Jeg tror det er rom for meg for både å være sjef i NRK og samtidig være en sårbar person på enkelte områder. Kanskje det er en styrke for både meg og mine kolleger.

Leave a Reply