Kjærestetabben alle gjør

Krangletips

  • Når temperaturen stiger, blir det vanskelig å høre den andre. Man blir fort mest interessert i det man selv har å si og sier kanskje også mer og andre ting enn man ville sagt etter litt betenkningstid. En praktisk løsning, og et eksperiment for å senke tempoet og temperaturen noe, kan være å fordele taletiden 50/50. Bruk en stoppeklokke og snakk uavbrutt i to minutter hver.
  • Det er en utbredt teori at det hjelper å blåse ut. Vår erfaring er at dette stemmer dårlig fordi disse utblåsningene gjerne blir personangrep med lite saksinnhold, og oppleves krenkende. Hvis du likevel må heve stemmen, hold deg til hva du selv føler, tenker og ønsker, og unngå personkarakteristikker.
  • Ikke avslutt krangelen før den er over. Hvis du gir deg for fort eller bare går, har dere noe uferdig mellom dere. Som et minimum bør dere ta på hverandre etterpå og si noe pent, uten å benytte anledningen til å få siste ordet etter at dere har avsluttet krangelen.
  • Snakk om krangling når dere er gode venner. Da er det nemlig enklere å være konstruktiv, ta imot den andres perspektiv, innrømme egne feil og snakke om selve forholdet. Legg vekt på det positive, og det som har med deg å gjøre. Hva føler du når dere krangler? Hva er du redd for? Hva ønsker du kunne skje? Bare husk: Positivt fokus.
  • Ikke glem at partneren din også kan bli såret, krenket, redd, sint og skuffet når dere krangler. Prøv derfor så godt du kan å svare på det egentlige innholdet i krangelen heller enn å ta igjen eller prøve å få overtaket.

Kilde: Vi må snakke sammen (Gyldendal, 2009)

Et klassisk eksempel

Et eksempel på tolkningsfeber er paret som snakker sammen om en forestående samtale som hun gruer seg til å ta.

Etter å ha fått noen råd fra sin partner om å være litt «bestemt», kanskje litt «hard», svarer hun kanskje at «Jeg har kontroll, men jeg gjør det sikkert på min måte.»

Dette er ment som «Skatten min, jeg tror har kontroll over situasjonen, så ikke bekymre deg, selv om jeg muligens løser det litt annerledes enn du ville ha gjort», men blir til (for ham) «Jeg driter vel i dine innspill, I do it my way!».

Og responsen, som tar utgangspunkt i det siste, lar heller ikke vente på seg:

«Nei, de fleste gjør ting på sin måte og vil ikke ha råd», noe hun hører som «Fy faen så sta og egen du er!» og kanskje til og med «Du tror du har kontroll? Pøh. Jeg stoler ikke på at du har det.»

Tillit og respekt

Plutselig dreier samtalen seg om store ting som tillit og respekt. Paret blir nødt til å prøve å forstå hverandre.

Hun, som føler seg misforstått i utgangspunktet, prøver da å få gjenhør for at han misforstår, og hvorfor.

Han prøver derimot å få gjenhør for at det som er blitt sagt, er blitt sagt, og det er vel ikke så rart at han forholder seg til det..?

I dette eksempelet tenker hun inni seg at han er «dum», men i stedet for å si det, fokuserer hun på hvordan hun opplever å bli feiltolket. Dette fordi hun nettopp har lest at det er lurt, når man krangler. Han derimot, står på sitt, og sin tolkning og hever stemmen litt mer enn henne. Begge parter er likevel veldig opptatt av å bli hørt og prøver å «vinne» plass i samtalen.

...og noen klassiske feil

- Eksempelet viser noen klassiske feil. For det første at man ikke hører, man bare snakker. Man er ikke egentlig så nysgjerrig på hva den andre tenker og mener, eller en gang hva han/hun har forstått av det man selv sier. Man er mest opptatt av å få sagt sitt eget, og frustrert over at dette ikke «går inn», sier psykolog Peder Kjøs.

- Når det ikke går inn, tenker man så at dette skyldes uheldige egenskaper ved den andre, som for eksempel dumhet, heller enn at man selv har forklart dårlig, eller, enda mer utenkelig, at det er den andre som har rett, fortsetter han.

Maktspill og underkastelse funker ikke

- Og så er det feilen med å kritisere den andre på selve hans/hennes karakter, heller enn for eksempel å forklare hva man mente eller å fortelle hva man selv tenker, føler og opplever. Det er for øvrig helt riktig av henne vise til sine egne opplevelser, altså hvordan det er å bli misforstått, sier Kjøs.

- En siste ting, dette med å insistere på at «du sa jo ditt eller datt». Dette er retthaversk og hevngjerrig – man må være raus og tilgi den andre å ha tenkt, følt eller opplevd noe på en annen måte enn seg selv. Det er vanskeligere enn det høres, men maktspill og krav om underkastelse, unnskyldninger og beklagelser hører ikke hjemme i kjærligheten. Det fungerer jo ikke i storpolitikk en gang, så hvordan kan det funke hjemme?, spør Kjøs.

Leave a Reply