Hvorfor velge å bli psykiater?

Dag Coucheron, psykiater

TAUSE MENNESKER øver en mystisk, ofte magisk makt over sine medmennesker. Vi tror de besitter en visdom som vi andre ikke har, en altoverskuende kunnskap vi ikke kan drømme om å oppnå.

Slik tenker nok mange mennesker. Psykologer er svært ofte tause. Psykiatere snakker vanligvis lite, de også.

Psykiatere og psykologer vet at taushet er makt. Mang en kritisk røst blir tiet i hjel.

I LÅNTE FJÆR. Som ung lege forholdt også jeg meg taus. Slik jeg hadde lært. Det var ikke mange pasienter som sluttet – fordi ingen hadde andre steder å ta veien. Noen ganske få tok kampen opp mot denne sfinxen, som i sin ensomhet tronet der oppe i luften ett eller annet sted og «visste».

Som visste lite, verken om mennesket, psykiatri eller psykologi. Men som selv mente at han visste.

Jeg var nok, i likhet med svært mange og især av mine yngre kolleger, en usikker ung lege som smykket meg med lånte fjær i forsøket på å overbevise pasientene mine og meg selv om at jeg hadde egenskaper i retning av visdom og klarsyn jeg nok ikke hadde.

Ingen spesielt hyggelig oppdagelse, men unektelig en spore til å undersøke meg selv og egne motiver for valg av yrke noe mer inngående.

RØTTER FRA BARNDOMMEN. Hva var det så jeg ville med mitt arbeid som psykiater? En viktig ingrediens i motivet for å bli det jeg ble, var sinne. Sinne over verdens uretter, overgrep og manglende medmenneskelighet.

Røttene var nok å finne i min tidlige barndom: Ønsket om å bli til noe, være betydningsfull, bli anerkjent og verdsatt, var selvsagt også en drivkraft.

DE FLESTE TIER. Etter hvert kom gleden over å oppdage at jeg faktisk kunne gjøre en viss nytte for meg, sammen med en god porsjon indignasjon over en psykiatri jeg syntes hadde mistet så mye av sunn, alminnelig medmenneskelighet på veien inn i farmakologiens og medikaliseringens golde templer – der så mange tvangstrøyer av fysisk, psykisk eller medikamentell art ble tredd ned over psykiatriske pasienter. Svært ofte uten at pasientene hadde en mulighet til å tale egen sak og forsvare seg mot psykiatriens tause og massive overmakt. En overmakt som i sin selvrettferdighet iblant gjorde mer skade enn gagn.

Jeg tror ikke mine erfaringer er enestående. Jeg tror nok heller mitt syn deles av svært mange innenfor disse diffuse og dårlig avgrensede fagene som kalles psykiatri og psykologi.

Men de fleste ser også ut til å foretrekke stillheten.

Debatt, Dagens Medisin 17/2011

Leave a Reply