Under et studentinitiert debattmøte for halvannet år siden lovte min instituttleder fortløpende orientering om den forestående flyttingen. Frem til for en uke siden, da det kom en epost fra de tillitsvalgte, har det imidlertid vært dørgende stille. Dette på tross av at studentene allerede i fjor vår utrykte bekymring over manglende faglig debatt rundt flytteprosessen. Fremtidige fagutøvere er så langt ikke blitt hørt om psykologiens tilhørighet ved NTNU.

Stykkevis og delt?

Instituttleder Flaten mener vi samarbeider mer med medisinere enn med samfunnsviterne og at en lokalisering til helsevitenskapen på Øya er det mest nærliggende. Slik oppleves det ikke fra studentperspektivet. Faktisk er den eneste kontakten jeg har hatt med medisinstudiet, Folkehelseuka, noe vi sørget for selv. Initiativet forsøker å motvirke senere profesjonskamp og fremme gjensidig læring. Dette er riktignok foreholdt profesjonsstudentene. De mer samfunnsvitenskapelig orienterte bachelor- og masterstudentene, majoriteten av studentmassen, har derimot lite behov for pasientkontakt.

Professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen hevder psykologi er mer som en familie av beslektede fag enn det er én vitenskap. Kanskje bør vi forberede oss på en seksjonering av faget, hvor den kliniske delen reduseres til et rent utøvende helsefag. Per i dag ligger forskningssenter for psykisk helse og rådgivningsutdanningen allerede utenfor psykologisk institutt, begge fagområder som kunne vært nært oss i tematikk. Studiemiljøet preges allerede av oppstykking og lite kontakt på tvers av studieløpene. En reell  organisatorisk oppdeling av psykologien fremstår som et ærligere alternativ enn slik det er i dag. Denne organiseringen unngår problemet med å presse arbeid- og organisasjonspsykologi inn et psykiatribygg.

Et ultimatum: bevar internklinikkene

På et universitet kan ikke behandling av pasienter bli viktigere enn utdanning av nye psykologer. Terapeuter under veiledning er ikke, og bør ikke bli, effektive produksjonsmedarbeidere. Derfor er bevaring av internklinikken i sin nåværende form helt avgjørende og heldigvis er fagmiljøet enig om dette. Likevel vil sterke krefter samle oss på sykehuset. Skrekken er at psykologstudentenes praksis blir flyttet ut i helseforetaket. Økonomisk kan det være en stor fordel om NTNU kan spare penger og St. Olavs tjene mer. Utfordringen er å tenke langsiktig kvalitet og pasientsikkerhet fremfor kortvarig lønnsomhet og produksjonstall.

Scenarioet som avfeies før det har blitt ordentlig diskutert, er et eget psykologisk fakultet. Da slipper vi den kunstige oppdelingen av psykologi som enten normal eller abnormal, klinisk eller forskningsorientert, naturvitenskapelig eller samfunnsvitenskapelig. Jeg ønsker meg en mer sammensveiset psykologi, en tydeligere psykologi og en psykologi hvor avstanden mellom teori og praksis er kortere. En psykologi hvor faglige diskusjoner trumfer fagforeningsdiskusjoner eller titteldebatt.

Er toget gått fra perrongen?

Eposten jeg fikk forrige fredag bad om innspill fra studenter og ansatte om hvordan den nye fakultetsstrukturen bør være. Høringsfristen var påfølgende mandag klokken 10 og ansvaret for å formidle dette var lagt hos de tillitsvalgte studentene. Dersom ønsket om meningsutveksling hadde vært reellt hadde invitasjonen kommet i god tid fra instituttets administrasjon.

Den forestående flyttingen i et av landets viktigste fagmiljø kunne blitt en katalysator for gode ideer og nytenkning. I stedet har det vært en usynlig prosess bak lukkede dører. Jeg håper Siri Wahl-Olsen har rett når hun forutser ny kamp om hvor psykologistudiene skal ligge. Den kampen bør studentene spille en sentral rolle i.