Ingela Ludin Kvalem er førsteamanuensis i psykologi på Universitetet i Oslo.

(Foto: Lise Ekern)

Psykologen ved Universitetet i Oslo veileder rundt 20 studenter i året, både på mastergrads- og doktorgradsnivå.

– Trenden er at psykologistudenter og veiledere er under større og større tidspress for å få oppgavene ferdige på normert tid. Studenter skriver derfor sjelden individuelle oppgaver.

– De kobler seg på allerede ferdige problemstillinger, der alle tillatelser og forskningsetiske diskusjoner er tatt på forhånd. Selv får de lite føling med det forskningsetiske regelverket, mener Kvalem.

Dette gjelder særlig på masternivå. Her er det vanlig at veilederne lager avgrensede og overkommelig prosjekter til studenten, for at hun eller han skal komme gjennom på normert tid.

– Men også i doktorgradsutdanningen er det blitt vanligere at man får tildelt en mindre del av et prosjekt. Forskningsrådet vil ikke ha søknader fra enkeltstipendiater, nå er det store prosjekter som gjelder, forklarer Kvalem.

Mange studenter kommer inn så sent at prosjektet allerede har begynt å ta form. Alle formaliteter er på plass. Den ansvarlige professoren har gjort hele forskningsetikk-jobben.

– Etikksiden er allerede ferdig når studenten kommer inn. Forskningsetikk blir bare et avsnitt i avhandlingen, der det står at det er søkt tillatelse. Dermed får studentene ofte ingen erfaring med prosessen fram mot en slik tillatelse.

Kan stoppe opp på sensitive temaer

Mange av disse stipendiatene skal bli forskere og veiledere.

– Når skal de egentlig lære forskningsetikk? spør Kvalem.

Hun har selv sittet i Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) i flere år. Forskningsfeltet er blant annet ungdoms kroppsbilde og seksualitet; sensitive temaer som vanligvis må gjennom REK-systemet.

– Jeg kjenner REK så godt at jeg vet at det ofte stopper opp når man spør om disse ”skumle” tingene, som egentlig ikke er så skumle å spørre om.

Derfor gir hun alltid sine masterstudenter råd om å henge seg på allerede ferdige prosjekter hvis de vil undersøke sensitive temaer. Ellers blir de ikke ferdige.

– Doktorgradsstudiet blir i større og større grad også en grunnutdanning, der tidsfristene er stramme og studentene kontrolleres mer. Selv om forskningsetikk er mer integrert her, er det likevel mange av dem som skal ”arve” forskningen, som ikke kan grunnjobben i forhold til forskningsetikk, sier en bekymret Kvalem.

– Men når det er sagt, husker jeg fra da jeg selv satt i REK, at vi  fikk inn for mange søknader på små prosjekter. Søknader som institusjonene selv burde kunne vurdert.

– Skal du bare intervjue noen få mennesker, tar det for mye saksbehandlingstid fra REK. Derfor er det kanskje en idé at institusjonene selv kan gi godkjenninger på masternivå.

På Psykologisk institutt ved UiO er de derfor i gang med å etablere et eget saksbehandlingsnivå for etiske spørsmål, både fagetiske og forskningsetiske.

Hjelp eller veiledning?

Med større tidspress og større forskningsprosjekter, blir maktforholdet mellom veileder og student forskjøvet, mener Kvalem.

Hun mener doktorgradsstudentene risikerer å bli mindre selvstendige.

– Her på instituttet har vi drøftet problemet med at sterke veiledere og  internasjonale samarbeidspartnere som er medforfattere, kan bidra for mye i skriveprosessen.

– Jeg har nok blitt mer tilbøyelig til å hjelpe masterstudentene for å få dem fortere ferdig, sier Kvalem.

 Særlig når det gjelder statistikk. Kvalem opplever at studentene ofte har problemer med å forstå statistikk, til tross for at de får dobbelt så mye metodeundervisning som før.

– Det blir ofte enklere å hjelpe dem, enn å forklare dem hvordan de skal gjøre en analyse. Jeg får dårlig samvittighet av dette. Hvert semester lover jeg meg selv at jeg skal slutte med slik hjelp, forteller Kvalem.

Regler for medforfatterskap

Spørsmål om hvem som skal være medforfatter, skaper sjelden konflikter ved Psykologisk institutt. Her er instituttets regler klare.

Selv lager Kvalem en muntlig avtale med alle studenter hun veileder, før første veiledningstime.

Reglene sier at alle data som studentene frembringer under et prosjekt, tilhører instituttet. Også når det dreier seg om individuelle prosjekter, fordi instituttet står som dataansvarlig.

– Tar studenten selv initiativ og ansvar for å skrive en artikkel, blir de førsteforfatter og jeg som veileder, blir medforfatter. Hvis det er jeg som tar ansvaret for artikkelen, er jeg førsteforfatter og studenten medforfatter.

Slike avtaler er viktige for å unngå konflikt på et senere tidspunkt, mener Kvalem.

– Slik unngår vi også at dataene blir for gamle. Erfaringen vår er at masterstudenter sjelden får skrevet artikler på grunnlag av dataene sine etter at de er ferdige. Det er trist om gode data blir liggende i en skuff.