I vanlig språkbruk er man tilregnelig når man skjønner hva man gjør, og forstår når det man gjør, er galt.

Det er en slik språkbruk som ligger til grunn når mange har uttalt at Anders Behring Breivik fremstår som tilregnelig i retten: Han er nærværende, samlet, med evne til å ta den andres perspektiv («Jeg forstår at dette kan høres sinnssykt ut») og til å korrigere seg selv.

Ikke minst: Behring Breivik forstår hva han har gjort og at det er rettsstridig - og at han kunne ha handlet annerledes.

Med en annen lovgivning enn den norske, ville han - selv om han hadde en psykose - blitt erklært tilregnelig og strafferettslig ansvarlig.

 Selv om det juridiske begrep om psykose ikke er synonymt med det medisinske, forstås det i Norge i praksis via medisinsk diagnostikk.

Andre land har psykologiske tilleggskriterier: Personen må være ute av stand til å forstå hva han har gjort, og det må være påvist en årsakssammenheng mellom psykosen og handlingen.

Rettssaken mot Behring Breivik tydeliggjør derfor et problem ved den norske straffelovens utilregnelighetsbestemmelser.

Komplekse spørsmål

Begreper som tilregnelighet og utilregnelighet reiser komplekse spørsmål om fri vilje og om menneskets evne til valg, til ansvar og til å føle skyld.

Dette er spørsmål som berører moralfilosofi, psykologi og psykiatri, så vel som jus. Et problem med det norske systemet i dag er at disse spørsmålene er feid under teppet, og man opererer som om utilregnelighet følger «objektivt» av en psykosediagnose.

Men slik er det ikke. Alle vi som har arbeidet med psykotiske pasienter vet at disse kan utføre straffbare handlinger med vitende og vilje - og til og med være i stand til å påberope seg straffrihet fordi de er psykotiske!

Et utvalg som utredet spørsmålet om tilregnelighet og særreaksjoner foreslo at begrepet «psykotisk» skulle presiseres gjennom «og derved uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverden».

Denne presiseringen ligger i forarbeidene, og mange beklager at den ikke kom med i lovteksten. Dermed har vi i Norge fortsatt å operere med et foreldet sykdomsbegrep - og samtidig en forenklet tenkning omkring utilregnelighet.

Hvorfor er det blitt slik? Er både rettspsykiatere og jurister når alt kommer til alt bekvemme med systemet slik det er? Slik jeg ser det, ligger en forklaring i den psykiatriske sykdomstenkningen.

Historisk har denne forståelsen utvilsomt virket humaniserende: Den som er syk skal ha behandling og ikke straff. Behring Breivik-saken tydeliggjør imidlertid en motsatt problemstilling: Ikke å bli stilt til ansvar, underminerer individet som autonomt subjekt.

I Torgeir Husby og Synne Sørheims sakkyndigerklæring blir Behring Breiviks ideologi uttrykk for en biologisk basert sykdomsprosess, som han ikke er ansvarlig for.

 Jeg sier ikke at tenkemåte aldri kan være psykotisk basert. Men i erklæringen ses begreper som «suicidalmarxist» som neologismer, uttrykk for schizofreni, uten at den kulturelle og politiske kontekst de hører hjemme i, tas i betraktning.

At en ideologi virker skrudd, betyr ikke at den er syk - men gjennom diagnosen gjøres avvikende tenkemåte nettopp til sykdom.

Sykeliggjør terroristen

Derved slipper de sakkyndige å ta de høyreradikale ideene på alvor, de slipper besværlige vurderinger av massemorderens ansvar og slipper å forsøke å forstå de psykologiske, sosiale og kulturelle forhold som har gitt oss en høyreekstremistisk terrorist.

Ikke minst: De slipper å forholde seg til at hat og djevelsk ondskap er en dypt urovekkende del av det menneskelige potensial hos oss alle - de karakteriserer da også Behring Breiviks handlinger som «bestialske».

Denne form for medikalisering innebærer også en psykologisering av politiske standpunkter: Vi sykeliggjør terroristen istedenfor å ta politisk debatt. Skrekkeksemplet her er Sovjet-psykiatrien, der «patologisk reformisme» skal ha vært en diagnose.

Hat og hevntrang

Nå er Behring Breiviks egen ideologiske begrunnelse - et truet Europa - ikke tilstrekkelig for å forstå massakren. I et psykologisk perspektiv er det kanskje snarere omvendt, at drapsmannen fra Utøya søkte etter en ideologi som kunne tilpasses et truet univers og en morderisk hevntrang - hat og hevntrang han hadde fått av helt andre grunner enn at Europa er truet.

 Men en slik søken etter underliggende, psykologisk dynamikk, som er avgjørende for å forstå terroristen, innebærer ikke at han fraskrives ansvar.

Riktignok er «ansvar» og «autonomi» vanskelige begreper innen det psykologiske fagfelt:

Mennesket er i stor grad styrt av ubevisste følelser og motiver - en form for utilregnelighet som vi alle har med oss i dagliglivet. Evne til reelt å ta ansvar for egne tanker og holdninger og egen andel i menneskelige relasjoner, er ikke noe vi kan ta for gitt.

I en psykoterapi er økt ansvarliggjøring et mål, og det handler om en gradvis utvidelse av bevisstheten om egne motiver og intensjoner.

Men selv om man er «drevet» - sjalu, misunnelig, rasende - til destruktiv handling, betyr ikke det at man ikke kan holdes ansvarlig. I siste instans er dette et spørsmål om menneskesyn: I utgangspunktet bør vi ha plikt - men også rett - til å stå ansvarlig for våre handlinger.

Uvitenskapelig

Ansvar og tilregnelighet representerer gamle problemstillinger i vår kultur. Men som Aslak Syse har påpekt, ble problemstillingene debattert med adskillig større skarpsinn og kunnskapsbredde for 100 år siden.

De første sakkyndige konkluderer, bombastisk, med en diagnose som impliserer utilregnelighet - og som fratar Behring Breivik retten til å stå til ansvar - uten å drøfte alternative tolkninger av sine observasjoner og betydningen av høyreradikal subkultur (kontekst), og uten etterprøvbar argumentasjon.

Selv om de sakkyndige erkjenner at vurderingene er basert på klinisk skjønn som innebærer usikkerhet, bærer ikke erklæringen preg av denne erkjennelse. Derved fremstår den som uvitenskapelig.

At den rettsmedisinske kommisjonen har godkjent erklæringen uten kommentarer, og ikke synes å erkjenne hvilket vitenskapelig, filosofisk og moralsk «landskap» spørsmålet om utilregnelighet inngår i, er nærmest uforståelig. Det er allikevel å håpe at retten vil gi spørsmålet bredere belysning - og at vi etter rettssaken får er bredere debatt både om utilregnelighetskriterier og om sakkyndiges rolle i retten.