- Begreper som velvære, selvrealisering og personlig autonomi har blitt sentrale størrelser for statskirken. Psykologi er blitt den nye religionen, og vår søken har gått fra frelse til helse, sier Ole-Jacob Madsen.

Han er filosof og psykolog, og disputerer seinere denne måneden med doktorgradsavhandlingen «The Unfolding of the Therapeutic. The Cultural Influence of Psychology in Contemporary Society», som kort fortalt handler om hvordan psykologi som disiplin får stadig mer utbredelse i vår vestlige verden.

Madsen skrev om dette allerede i boka «Den terapeutiske kultur» som kom i fjor vinter, og som startet en lengre debatt om psykologiseringen av samfunnet i herværende avis. I denne teorien ligger det et premiss om at psykologien er med på å erstatte religionen som kollektivt rammeverk, ifølge Madsen.

Mens vi tidligere søkte oss til presteskapet og gudstjenestene for å finne svar på både hverdagslige og eksistensielle problemstillinger, er det nå til psykologene og deres språk vi vender oss.

Individualisering

Men ikke bare får prestene mindre å si i samfunnet. Selve måten de henvender seg på til oss, har blitt endret, mener Madsen, som har sett nærmere på gudstjenestereformen i Den norske kirke, som ble innført 1. søndag i advent i år.

- Økt individualisering på det religiøse feltet fører ikke automatisk til religionens død. Derimot forandres religionen fra en autoritet man underkaster seg, til en slags livsstilsreligion. Det blir noe man velger som del av identitetsdannelse og selvrealisering, på linje med andre ting.

Reformen i Den norske kirke kommer som en følge av at oppslutningen om statsreligionen har vært dalende i flere år. Mange føler at Kirken ikke lenger er relevant for deres liv, og Madsen mener Kirken har all grunn til å bekymre seg.

- Nesten åtti prosent av befolkningen er medlem i Kirken, men bare tjue prosent sier at religion har en viktig plass i livene deres. Fra Kirkens ståsted, er det all grunn til bekymring, sier Madsen til Klassekampen.

Han fortsetter:

- Kirken virker å være bevisst på at mange føler seg fremmedgjort fra dem. Med denne reformen sier de at de ønsker seg en gudstjeneste hvor folk i større grad kan gjenkjenne sitt eget liv.

- Samtidig som statskirken taper terreng, er new age-inspirerte religioner på frammarsj. Hvorfor foretrekker vi de nye framfor de gamle religionene?

- De nye religionene er i større grad livsstilsreligioner som kan samsvare med din unike søken etter et religiøst objekt. De religionene som har et autoritativt ytre og som gir minst oppmerksomhet til deg som søkende, gjør det dårligst i dag. Enkelte trekk ved religionene ser ut til å forsvinne helt, i takt med den generelle individualiseringen. Straff og synd har for eksempel blitt mer utidsmessig, mens Gud har blitt mer på tilbudssiden. Det som er interessant, er at også de tradisjonelle religionene viser tegn på at de nærmer seg «en terapeutisk etos», sier Madsen.

Eksistens og terapi

I avhandlingen sin skriver Madsen at «selvet og Gud har byttet plass». Mens autoriteten tidligere har vært en ytre lov og gitt mennesket en bestemt moral, er dagens etos forankret i selvet. Dette er uttrykk for at vi har gått fra en pliktkultur til en rettighetskultur, mener Madsen.

- Mens spørsmålet tidligere var «hva skal jeg være for Gud?», er det nå «hvordan skal Gud være for at jeg velger å tro på ham?».

- Hvilke ulemper ser du med dette?

- Jeg tror vi kan innsnevre det eksistensielle rommet og meningsuniverset vi lever i. Velvære blir for eksempel til et mål i seg selv, heller enn en konsekvens av å leve i et fellesskap. Frelsen har tradisjonelt forandret mennesket ved å bringe det til et nytt nivå. Nå er presten først og fremst en terapeut som ikke kan tilby frelse. Det er del av en forflatning som til syvende og sist gir mindre velvære, potensielt meningstap og psykiske lidelser.

Mot autoriteten

Madsen refererer til den franske sosiologen Alain Ehrenberg, som tematiserer hvordan lidelsen i den tradisjonelle religionen blir projisert til noe utenfor en selv. I dag derimot, retter vi derimot vårt selvsentrerte blikk innover når vi søker etter mening.

- Émile Durkheim pekte på dette allerede i 1897 med sitt referanseverk «Selvmordet». Her spør han blant annet om årsaken til at det begås færre selvmord i katolske land enn i protestantiske, kan henge sammen med at katolisismen tilbyr noe mer institusjonelt og integrerende enn den mer liberale protestantismen, sier Madsen.

Den kristne tro har, uansett retning, vært en sfære som har gått ut over den individuelle søken. Med reformen, kreves det tvert imot at kirken skal gjøres relevant for det individet som oppsøker den.

- Reformen sier at man skal jobbe for lokalt engasjement, tjenestene kirken gir skal bli mer fleksible, og de skal jobbe mot det tradisjonelt autoritative.

- Er ikke det en god ting?

- Jo, umiddelbart kan man tenke det, i hvert fall om man ser på kirken som noe totalitært og undertrykkende. Samtidig er det unike ved religionen at den tilbyr å løfte den menneskelige lidelsen ut over individet, og man kan spørre seg om psykologien eller den individuelle tilnærmingen klarer å veie opp for dette tapet.

Madsen sier han er klar over at han lett kan mistenkes for å fremme en reaksjonær kritikk eller for å ville gå tilbake til en strengere protestantisk etikk.

- Selv om jeg tror at den nye religionen kan øke følelsen av tap av mening, mener jeg fortsatt det er mange grunner til å forlate en sterk pliktkultur. Jeg har ikke noen visjon om at Kirken skal redde oss.