Argumentum Ad Hominem = "Argument against the man"!

Argumentasjon der man flytter fokus fra sak til person. Det er min klare erfaring at dette skjer når argumentet utløser affektiv hukommelse. På ett eller annet nivå (bevisst/ubevisst) oppleves argumentet eller sider ved personen psykologisk truende. Dissonans oppstår og det løses enten ved å endre atferd, endre kognisjon eller utsette seg selv for ny informasjon. Siden forandring av
egen virkelighetsoppfatning, og dermed økt trussel motSelvet , krever mer psykisk energi enn å tilføre ny, angripes heller
person enn å forandre egen virkelighetsforståelse eller adferd. Jo lavere terskel for tro på egne holdninger og argumenter, jo svakere Selv, jo mer truende oppleves andres argument, jo
raskere og sterkere blir personargumentene.

Det som oppleves psykologisk truende blir mindre truende når man innbiller seg at det kommer fra noe en kan nedvurdere, enn en likeverdig motstander. Ofte ser man her ulike former for projeksjoner av
egen adferd eller trekk hos de som starter slik ad hominem argumentasjon. Det er alle grader av dette fenomen og de mest banale utslag er oftest skjult bak anonyme fasader. Hos normale kan slik
dissonans skape ubetydelige utfordringer og selvrefleksjon, hos personlighetsforstyrrede tar det helt av, i opplevelsen av krenkelse når de får sin virkelighetsforståelse
utfordret. Hos slike overskygger behovet til assimilasjon fullstendig evne til akkomodasjon.

Typisk er argumentet : "Er du psykolog da?" Nei, og jeg har aldri tenkt å bli det heller. Det er faktisk langt alvorligere å blande argumentets gyldighet med forutintatte holdninger om
hvordan en psykolog skal se ut og ikke minst hvem som skal kunne delta i en argumentasjon. Det ligger åpenbare elementer av autoritetstro bak slike reaksjoner. Argument mot person er usakelige
argument når tema ikke er person. Noen er veldig flinke til å dreie diskusjonen over på person og det er lett å la seg fange i en slik felle der man begynner forsvare person i steden for argument så
typisk for projektiv identifikasjon. Kritikk på person skaper som kjent dissonans og er man ikke oppmerksom
på slike mekanismer kan diskusjonen blir ganske heftig og skadelig.

Særlig synes dette bli synlig når man diskuterer psykopati og narsissisme, temaer det ikke gis særlig undervisning i ved noen standardisert utdannelse i Norge. Temaer psykologer,
psykiatere og andre fagfolk gjevnt over vet lite om og har liten forståelse av. Ja, noen påstår til og med slike diagnoser ikke eksisterer! For noen skaper det dissonans å se en ikke-psykolog utale
seg om et så komplekst emne som så til de grader griper inn i alles innerste opplevelser av hvem de egentlig er. For andre er gjenkjennelsen av slik adferd hos seg selv truende, og for noen handler
det om snevre forutintatte holdninger til innholdet i prototypiske begrep som "psykolog"! Nordmenn er som kjent et svært konformt folk.

Psykologi er imidlertid Læren om adferd og mentale prosesser , og kan studeres av alle uten krav til terapeutiske titler. Ufattelige lidelser påført av fagfolk burde fått enkelte
til å vise forsiktighet med å tro at assosiasjoner til fine titler er en garanti for vitenskapelig holdbarhet. Men så er det dette med dissonans igjen da....

"We should take seriously the findings that effectiveness of teraphy is unrelated to the training or credentials of the therapist"
(Daves 1994:5 i House of Cards)

Her er noen eksempler på Ad Hominem arguemntasjon!