«Den underliggende forestillingen om at psykologi avdekker stadig mer av virkeligheten, er en pseudovitenskapelig myte», skriver Ole-Jacob Madsen i sitt bidrag til den nyeste utgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening, som han også er gjesteredaktør for.

Madsen, som i tillegg til å være utdannet psykolog, også har hovedfag i filosofi, vakte en viss oppsikt da han i 2010 ga ut boka «Den terapeutiske kultur». Boka, som delvis er basert på hans doktorgradsarbeid, handler om hvordan psykologi som fagdisiplin brer om seg på bekostning av sosiale og politiske analyser av ulike samfunnsfenomener.

68-ertenkning

Nå har han altså blitt invitert til å gjeste psykologenes eget tidsskrift, med et helt nummer viet fagets selvkritikk - eller mangel på sådan.

Ifølge Madsen er kritisk psykologi en undergrein av psykologifaget som vokste fram i kjølvannet av 68-ertenkningen. Helt i forgrunnen står tyskeren Klaus Holzkamp, en sosialpsykolog som holdt til ved Freie Universitet i Berlin, og som viet store deler av karrieren til å gjøre opprør mot laboratorieforskningen i psykologien. Heller enn å isolere subjektene i en unaturlig situasjon i et laboratorium, ville han studere og snakke med folk i sine naturlige miljøer, ifølge Madsen.

Holzkamp protesterte dermed både mot oppfatningen av psykologien som en streng vitenskap på linje med biologi og andre naturvitenskaper, og mot en psykologi som kun så innover i subjektet, og ikke utover mot det sosiale rom.

Dette er karakteristikker som fortsatt preger store deler av psykologifeltet i Norge i dag, mener Madsen.

- Psykologprofesjonen i Norge har tradisjonelt vært tett knyttet til statsapparatet, og de aller fleste psykologer er klinikere mer enn de er akademikere med ideer. Det gjør at kritisk psykologi ikke har fått fotfeste her i landet, og den norske psykologstanden i nyere tid aldri har utviklet noen videre kritisk funksjon, sier han.

I «Den terapeutiske kultur» beskriver han et tenkt eksempel på hva uteblivelsen av selvkritikk innad i faget kan føre til: En reinholdsarbeider har gradvis fått økt den daglige arbeidsbelastningen. Til slutt dukker hun under for stress og overarbeid, og blir sykemeldt. Men i stedet for at arbeidsforholdene blir endret til det levelige, lærer hun seg stressmestring hos psykolog for å kunne håndtere den økte arbeidsmengden.

- Kritisk psykologi har fått mest gjennomslag i land som er herjet av uro og store klasseskiller. Det gjelder for eksempel Sør-Afrika, deler av USA, og flere land i Latin-Amerika. Her jobber mange psykologer med sosial bevisstgjøring og frigjøringspsykologi, sier Madsen.

- Hvordan jobber kritiske psykologer? Klinisk, eller ut mot samfunnet?

- Begge deler. Det er klart at når debatten i Norge reises via et tidsskrift, er det en viss fare for å gjøre det til en slags akademisk øvelse - men jeg tror det kanskje er et første nødvendig skritt.

I bås

- Kan det hende at kritisk psykologi ikke har fått så stort gjennomslag her fordi vi ikke har bruk for den?

- Det er nok lettere å se behovet for kritisk psykologi i land som er mer preget av uroligheter og store klasseskiller. Men jeg mener at vi også her i landet ville hatt godt av noen flere perspektiver på hva de sosiale strukturene gjør med oss. Vi er for eksempel vitne til en oppblomstring av psykiske lidelser, som ligger an til å bli et reelt folkehelseproblem. Diagnosen ADHD blir satt på stadig flere, både barn og voksne, og den eneste offentlige forklaringen vi får, er at det er et nevrologisk problem. Jeg mener vi også må tolke biologien i en viss kontekst, og spørre hvorfor det er slik at fem prosent av alle norske barn får atferdsproblemer. Men om man forsøker å problematisere det, blir man fort satt i bås med scientologien eller en ikke alltid like gjennomtenkt antipsykiatri.

- Det høres ikke ut som du er veldig positiv på psykologiens vegne?

- Det er kanskje viktig å minne om at jeg ikke forteller hele historien om psykologien. Det finnes også en positiv fortelling om dagens psykologstand, der mange psykologer utfører en viktig jobb. Jeg mener altså ikke at fagdisiplinen skal avvikles. Men å kunne se seg selv i kortene, er en viktig funksjon som ikke bør forsømmes, mener jeg.

Evidensbasert

At psykologien tenderer til å stenge seg inne i sitt eget lille, evidensbaserte rom, er del av en utvikling der vitenskapene blir differensierte på grensen til å bli seg selv nok, mener Madsen.

- Det har hele tiden vært en spenning i psykologien mellom det humanvitenskapelige og det naturvitenskapelige. Jeg opplever imidlertid at sistnevnte i stadig større grad blir modellen; det er i «hard science» at forskningsmidlene ligger. Men jeg tror det gjør at vi også i fare for å miste overblikket.

- Du mener at psykologien lider av en viss berøringsangst hva angår sosiale temaer?

- Ja. Man hører for eksempel aldri om klasse innen psykologien, i hvert fall hadde ikke vi noe om det under utdannelsen. Kritisk psykologi er derimot opptatt av å se hvordan blant annet økonomiske faktorer og ulikheter spiller inn på individets psyke.

- Hvis det skal kjempes en kamp for kritisk psykologi, skal den foregå i det offentlige rom, eller i terapirommet?

- I det offentlige, helt klart. Etter at Arne Johan Vetlesen hadde omtalt boka mi, «Den terapeutiske kultur» i Klassekampen, oppsto det en debatt som gjorde at vi til slutt måtte komme med dementi om at vi ikke skulle hjernevaske klienter over til venstresida. Det var uten tvil behov for oppklaringer.

Men også i terapirommet bør psykologene ha klart et indre «varslingssystem», mener Madsen.

- De er i en unik posisjon hvor de kan observere enkelte avtrykk av samfunnstendenser hos sine klienter. Om de ikke sier fra om det, kamuflerer de menneskelige bieffektene av samfunnsutviklingen, og blir nyttige idioter for den rådende samfunnsorden, sier han, sier han.