TEATER: Lite er koseligere enn å starte kvelden med et drap eller to. «Blind hevn» er teatermotparten til NRKs detektime, et nett lite mordmysterium som presenteres og oppklares i den tilforlatelig utseende stuen som ligger ved siden av atelieret til kunstneren Tony (Dennis Storhøi).

Det er der Tony og hans frustrerte andre kone Helen (Birgitte Victoria Svendsen) tar imot en illevarslende velpleiet ung mann (Kåre Conradi) som er over gjennomsnittet interessert i drapet på Tonys første kone for mange år siden. Gjennom en litt lang første akt og en upåklagelig intens andre akt butter aktørene mot hverandre, to og to, til de fleste bedrag er avslørt. Det er ikke så rent få.

Gjensidig mistanke

«Blind hevn» er imidlertid tydelig skrevet for scenen og ikke tv-skjermen. Teatret er spesielt godt egnet for denne type lange, anspente dialoger, marinert i gjensidig mistanke, som driver intrigen fint fremover. Med drevne Svein Sturla Hungnes i registolen blir de brå vekslingene i historien godt ivaretatt.

Konstruksjonen av intrigen er god, men likevel: Avsløringene underveis og til slutt baserer seg på premisser knyttet til menneskers hukommelse og psykologi som det krever litt velvilje å akseptere på stående fot.

Typete roller

Conradi er den som går gjennom de største kastene, med fin ledighet. Dennis Storhøi er en dyktig skuespiller som iblant må tøyles litt, av seg selv eller regissøren. I begynnelsen er han i overkant støyende og prustende, men han finner rytmen og rollen underveis.

Rollene er imidlertid ikke de viktigste her, de er tydelige og typete, men forhandlingen og diskusjonen dem imellom: Spørsmålet om ønsket om gjengjeldelse ikke alltid blir komplisert av virkeligheten, om ikke den lille tvilen som nesten alltid er der vil få selv den sikreste hevner til å spore av, før, eller, enda verre, siden.