I kronikken «Ingen lettvint tilgivelse» 11. juli svarer Elin Mæhle, psykolog i Klinisk psykologi på en artikkel i Dagbladet som omhandlet tilgivelse av voldtektsmenn. Mæhle tar avstand fra Monika Kørra sin unyanserte oppfordring om å tilgi voldtektsmenn. Jeg sitter med flere spørsmål enn svar etter å ha lest kronikken.
Mæhle skriver: «voldtektsofre kan slite ganske kraftig med å tilgi». For å forklare hvorfor skriver Mæhle at offeret først må erkjenne at han/hun er blitt voldtatt, og at overgriperen og politiet gjerne må sørge for en symbolsk oppreisning. Mæhle skriver at ofre for voldtekt etter en stund må oppmuntres til å komme ut av en offerrolle. Mæhle gjør det ikke klart om hun mener det å tilgi er ensbetydende med å komme seg ut av en offerrolle. Ordet «ganske» brukt i sammenhengen å slite med å tilgi en voldtektsmann tenker jeg i beste fall må være en utilsiktet formulering, i verste fall en bagatellisering av slike overgrep.
Det fremstår for meg som Mæhle beskriver tilgivelse av voldtektsmannen som et tegn på å ha kommet langt i en prosess. Er det noen grunn til å se på tilgivelse av voldtektsmenn som en styrke? Kan det like gjerne være at ofre som sier de tilgir, ikke har klart å håndtere krenkelsen som at en person som kan risikere «å slite med hat resten av livet» ifølge Mæhle har en jobb å gjøre? Er det et mål at voldtektsofre «kanskje en dag skal kunne tilgi»?
Jeg ble voldtatt høsten 2005. Jeg tror jeg ble utsatt for voldtekt etter neddoping da jeg etter moderate mengder alkohol var bevisstløs i hele syv timer, avbrutt av fire korte glimt av hukommelse som ligner bilder du ser når du drømmer. Jeg våknet opp av at en fremmed person voldtok meg. Det tok ikke lang tid før jeg plasserte det fulle ansvaret der det hørte hjemme. Jeg ser på overgriperen som det største offeret, ikke meg selv. Et offer for egen udugelighet og en mangel på respekt for de mest hellige grensene hos et annet menneske.
Selv om Mæhle muligens forsøkte å hjelpe, har kronikken hatt motsatt effekt for meg. Jeg fikk en retraumatiseringsreaksjon etter artiklene i Dagbladet. Det skyldes ikke at jeg er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til overgrepet. Jeg er en person med sterk integritet. Det er jeg glad for. Man kommer ikke bort fra at tilgivelse i vårt samfunn blir sett på som en gave til krenkeren. Derfor bør det være opp til hvert enkelt overgrepsoffer om man vil fokusere på tilgivelse.
DIXI ressurssenter har erfart at enkelte voldtektsutsatte har et ønske om å «rydde opp» og snakke med overgriperen om det som har skjedd, men selve begrepet tilgivelsehar sjelden eller aldri vært brakt på banen, ifølge senteret. Det er trolig misvisende for flere enn meg når Kørra og Mæhle fremstiller det slik at tilgivelse er en problemstilling for alle voldtektsofre.
Det er bevisste kognitive prosesser som ligger bak når jeg gjør det motsatte av å tilgi. Det er en situasjon og et valg som er forenlig med mine følelser, moral, erfaring og personlighet. Ingen voldtekter er like, og ingen ofre for voldtekt er like. Det overgrepet jeg ble utsatt for, vil for meg aldri være forenlig med tanken på tilgivelse av den som sto bak. Straff har personen som forgrep seg på meg ikke fått. Overgriperen erkjente heller ikke at det var voldtekt. Jeg vil ikke høre ordet tilgivelse, jeg vil høre ordene moral og ansvarlighet.
Jeg mener Mæhle og Kørra beskriver overgripere som menn eller kvinner med mer makt over ofrene enn de etter min mening burde få æren for. Ingen får beskrive meg som offer av den grunn at jeg ikke tilgir gjerningspersonen.
Om Mæhle vil fremstille at det å tilgi en overgriper som tegn på styrke, forventer jeg at hun sier det direkte og begrunner det. Jeg opplever det som en invadering når opplevelser og tanker om overgrepet forvrenges. Det er en uheldig situasjon tenker jeg, når jeg som offer for voldtekt kjenner meg presset til å snakke i det offentlige rom om tilgivelse av seksualovergripere. Jeg kan ikke la noen snakke over hodet på meg når det gjelder en så hinsidig stor krenkelse som den jeg ble utsatt for.