Mer fra Dagbladet Meninger:
Likestill psykologstudentene
Behovet for kliniske psykologer øker. Derfor er det gunstig at studenter som velger profesjonsutdannelsen gjør det fordi de vil jobbe med kliniske arbeidsoppgaver.
Et tobakksfritt samfunn
I dag endres røykeloven slik at den gir barn rett til et røykefritt miljø.
Brorskap og dumskap
Etter ett år ved makta er Egypts president Mohamed Mursi snart like upopulær som sin styrtede forgjenger Hosni Mubarak.
Et slag i ansiktet
Jim Carrey har satt igang en ny debatt om hvor mye vold det er greit å vise på film.
- At noen bryter utlendingsloven gir ikke andre rett til å bryte arbeidsmiljøloven
Alle former for utnytting er i strid mot fagbevegelsens grunnsyn. Meninger.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Se hvordan »
I Norge finnes det to separate utdanningsløp i psykologi, et profesjonsstudium som i stor grad er spesialisert mot klinisk psykologi, og bachelor- og mastergrader i psykologi som er spesialisert innenfor andre områder av psykologien enn det kliniske. For eksempel tilbys det ved Universitetet i Oslo per dags dato mastergrader i helse- og sosialpsykologi, kultur- og samfunnspsykologi, utviklingspsykologi, nevropsykologi og organisasjonspsykologi. Masterutdanningene gir grunnlag til å gå videre med psykologistudier på doktorgradsnivå.
På tross av dette, er det bare profesjonsløpet som gir opphav til tittelen «psykolog». I de fleste andre deler av verden vil man med master- eller doktorgrad kunne betegnes som «psychologist». I tillegg til tittelen «klinisk psykolog», tolkes også alle andre psykologtitler til å være forbeholdt profesjonsutdannede. Dette til tross for at profesjonsstudiet fortrinnsvis er klinisk rettet, mens masterretningene er spisset inn mot og gir kompetanse innenfor de andre områdene av psykologien. Masterutdannede, og doktorgradutdannede med mastergrad i bunn, er også ekskludert fra medlemskap i Norsk Psykologforening.
En masterutdannet i organisasjonspsykologi ved Universitetet i Oslo vil eksempelvis gå ut med 140 studiepoeng spesifikt innen organisasjonspsykologi, og vil også kunne gå videre med en doktorgrad innenfor feltet. Likevel vil ikke denne personen ha rett til å kalle seg for organisasjonspsykolog. Det vil derimot en profesjonsutdannet som ved samme universitet og bare får fem studiepoeng spesifikt innenfor organisasjonspsykologi. Kun profesjonsløpet bør gi mulighet til å søke om autorisasjon til å jobbe som klinisk psykolog og drive med terapeutiske oppgaver. At man må være utdannet kliniker for lovlig å kunne kalle seg eksempelvis organisasjonspsykolog, framstår imidlertid som lite hensiktsmessig.
Det er et stadig økende behov for kliniske psykologer i dagens samfunn, og det legges betydelige ressurser i å utdanne profesjonsstudenter. Derfor vil det mest samfunnsøkonomisk gunstige være at studentene som velger profesjonsutdannelsen gjør dette fordi de ønsker å jobbe med kliniske arbeidsoppgaver.
Med dagens system er det lett at det blir store misforståelser rundt hvilken retning man bør velge med en ulogisk tituleringspraksis. For at den norske psykologien skal utvikle seg og styrkes som et mangfoldig fagfelt, må vi tydeliggjøre styrkene ved utdanningsløpene og likestille de ulike retningene. Dette innebærer at profesjonsutdannelsen først og fremst bør gi opphav til tittelen klinisk psykolog, heller enn å ha monopol på alle de eksisterende psykologtitlene.
Open all references in tabs: [1 - 5]