– Jeg foreslo at vi skulle begynne på psykologi. Han skulle bli kjernefysiker han, sier May-Britt Moser, mens hun dulter ektemannen lett i overarma.

– Bortkasta energi!

• Les også: Nobelpris til NTNU

Året er 1983. Edvard Moser fra Ålesund er ferdig med militæret og har akkurat starta på kjemistudier ved Universitetet i Oslo.

Sammen med en kompis treffer han på ei jente han kjenner litt fra gymnaset. May-Britt. Hun har allerede studert matte, fysikk og kjemi i et halvt år, men hun har funnet ut at psykologi passer mye bedre.

Hun vil nemlig finne ut hvordan hjernen fungerer. Det er akkurat det Edvard også vil.

–Jeg visste fra jeg var ganske liten at jeg ville bli forsker. Men da trodde jeg at det å forske var å finne dinosaurer og sånt. Det var først da jeg kom på universitetet at jeg skjønte at det gikk an å forske på hvordan hjernen virker, sier Edvard Moser i spesialutgaven av Schrödingers katt som sendes torsdag kveld.

– Ville ikke skjedd hvis vi ikke var sammen

Den høsten ble May-Britt og Edvard raskt kjærester, og de fant fort ut at de ville skape en forskerkarriere sammen. Men hva som skjedde først, er ikke Edvard helt sikker på.

– Det er veldig uløselig knytta sammen. Men alt dette hadde nok ikke skjedd hvis vi ikke hadde vært kjærester.

Det felles prosjektet har hele tida drevet dem framover, sammen: ønsket om å forstå hvordan hjernen virker, ved å studere koblinga mellom psykologi og biologi.

• Les også: Dette får dei Nobelprisen for

Jordnær romantikk i høyden

Året er 1984. Edvard, som også er veldig fascinert av vulkaner, har tatt med seg kjæresten for å oppleve det som bør bli det mest romantiske øyeblikket i livet deres.

De er på vei opp mot Afrikas høyeste fjell sammen med to guider. Det er tjue kuldegrader. May-Britt blir høydesyk og må kaste opp.

I bitende kulde, på toppen av vulkanen Kilimanjaro, tar de av seg de tjukke vottene og finner fram ringene.

– De to guidene hadde lovt å ordne med alt hvis vi skulle være for bevisstløse til å greie å forlove oss, sier Edvard.

– De syntes vi var litt sære, det må vi si, ler May-Britt.

– Og så fikk vi jo belønninga da vi reiste ut til kysten og bodde i et telt til hundre kroner.

Unger på laben

De to jentene deres, Isabel og Ailin, har vært med på laben helt siden de var bittesmå. Det var løsninga for forskerforeldrene, som jobba hardt både morgen og kveld.

– Vi fikk lov til å ha med ungene på laben ved Universitetet i Oslo om kvelden, forteller Edvard Moser.

– Sjøl om veilederen vår, Per Andersen, ikke syntes det var udelt bra, lot han oss gjøre det, for han så hvor mye det var å vinne på det.

De to jentene hadde ikke foreldre som kunne kjøre dem på fotballtrening eller håndballkamp.

– De har fått andre ting, sier Edvard.

– Og sjøl om vi ikke rakk å kjøre dem på fotballtrening og sånne ting, så fikk de reise verden rundt, sier May-Britt.

Da den yngste dattera var sju år, spurte hun foreldrene hvorfor i all verden de ikke hadde vært på Påskeøyene ennå.

Fint å være to

Ekteparet Moser leder Kavliinstituttet - Senter for nevrale nettverk ved NTNU. Instituttet har over hundre medarbeidere, og Edvard og May-Britt deler det faglige ansvaret. Men hvordan fungerer det å være ektepar på jobb?

– Vi har alltid hatt et felles prosjekt og en felles interesse. Vi sitter ikke på fanget til hverandre når vi er på jobb, sier Edvard.

Ofte er den ene på reise, og de har forskjellige oppgaver på instituttet.

– Men det at vi har vært to har hatt mye å si. Vi driver etter hvert en stor lab med masse folk og mange prosjekter. Det ville vært vanskelig å administrere alene.