Den tidligere pinsemenigheten Knutby Filadelfias unge medlem, Sara Svensson, tok livet av Alexandra Fossmo i 2004, og hun gjorde ytterligere to mordforsøk. Hun ble av den psykiatriske ekspertisen vurdert som - i norsk rettsterminologi - strafferettslig utilregnelig. Rettsinstansene stilte ingen spørsmål ved hoveddiagnosen hun fikk, «religiøse vrangforestillinger», hun ble idømt behandling og slapp fengsel. I dag er Sara Svensson en fri kvinne.

Også Anders Behring Breivik lider av vrangforestillinger. Ifølge de to psykiaterne som har observert ham, har han «grandiose vrangforestillinger» relatert til diagnosen paranoid schizofreni. Om han blir en fri mann om noen år, er tvilsomt. Den lett bisarre diagnostiseringshistorien omkring Sara Svensson kan tjene som en advarende finger i saken framover. Mildt tolket illustrerer den at man like godt kan bli friskforklart som forklart gal, og at det er mulig å forveksle ekstreme ideologiske meninger med galskap.

For Sara Svenssons vedkommende støttet tingretten og lagmannsretten seg delvis til Rettsmedicinalverkets psykiatriske utredning, som gav Sara Svensson diagnosen UNS - «uten nærmere spesifikation» - men med et tillegg: «religiøse vrangforestillinger». Tillegget var nødvendig ettersom UNS i seg selv ikke er en diagnose i alvorlig sinnslidende-kategorien, mens vrangforestillinger per definisjon er psykotiske. Et problem var imidlertid at man ikke kjente til liknende saker, så diagnosen var vanskelig å stille, og dette uroet tingretten.

Derfor ble Socialstyrelsen, overordnet medisinsk myndighet, bedt om å gjennomføre en ekstra utredning. Her ble et noe annerledes diagnosesystem brukt. Man kom fram til at Sara Svensson hadde hatt en «kortvarig psykose», knyttet til vrangforestillinger med «religiøse overtoner». Men til forskjell fra i den første utredningen fikk hun nå ytterligere en diagnose: Hun led av «uselvstendig personlighetsforstyrrelse».

Rettsinstansene forholdt seg til de noe sprikende diagnosene ved å kalle dem «den samlede kompetansen», plukket litt fra den ene og den andre, og la så dette til grunn for den psykiatriske behandlingen Sara Svensson ble dømt til.

Det rettsinstansene valgte helt å se bort fra, var mindretallet i Socialstyrelsen. Mindretallets uttalelse pekte på at det ikke fantes noe som helst psykotisk i de grusomme handlingene Sara Svensson hadde utført, og mente tvert imot at fraværet av sykelighet var det påfallende i hennes tilfelle. Selve drapshandlingen og forsøkene var planlagt over lang tid, de hadde en klar intensjon - og som «utvalgt» kunne hun gjennomføre det hun hadde planlagt, med «hardhet og kulde».

Det er neppe en altfor dristig gjetning at retten fikk sympati for Sara Svenssons offerfortelling og så henne som offer for Helge Fossmo, som ble idømt livstidsstraff for å ha påvirket henne til å ta liv. Helge Fossmo ble friskforklart av den psykiatriske ekspertisen.

I begge utredningene tenkte psykiaterne kausalt, i en enkel årsak-virkning-kjede, der de religiøse vrangforestillingene - galskapen - enkelt og direkte ble ansett å lede til at Sara Svensson utøvet en dødelig voldshandling og gjorde to mordforsøk. Den psykiatriske ekspertisen tegnet bildet av en ensom galning stilt helt utenfor sin ideologiske og religiøse sammenheng. De religiøse vrangforestillingene ble betraktet som Sara Svenssons egne individuelle forestillinger i begge utredningene, uttrykt i formuleringer som at vrangforestillingene «er knyttet til hennes person, ikke til hennes religiøse tilhørighet». Altså hadde de ikke noe med Knutby-miljøet og dets teologiserte ideologi å gjøre. Begge rettsinstansene tok så til sitt hjerte at Sara Svenssons individuelle galskap var uten forbindelse med det miljøet hun levde i og den teologi som var utformet, med sterkt slektskap til det karismatiske Livets Ord.

Også Helge Fossmos teologiske påvirkning ble ansett individuell og befant seg i et ideologisk tomrom. Ingen resonnementer, verken hos psykiatere eller rettsinstanser, ble gjort omkring skillet mellom de rene og de urene, sannhetsmonopolet, fundamentalismen - alt dette som utgjorde kjernen i teologien, og gjorde ideologien totalitær. Den komplekse problematikken omkring vekselvirkninger mellom personlighet og religiøs (eller politisk eller samfunns-) kontekst når det kommer til handling ble slik omgjort til ren psykologi.

Hva som kvalifiserer for en «religiøs vrangforestilling», er høyst uklart i de nevnte utredningene, og Socialstyrelsens representant fikk derfor spørsmål om dette i lagmannsretten. Hun kunne ikke gi noe prinsipielt svar, men kom med eksempler: Man lider av religiøse vrangforestillinger hvis man tror at Gud legger seg i folks personlige forhold, hvis man tror at Kristi brud er en fysisk person, hvis man tror at man kan rammes av demoner, eller at demoner kan sette seg som symptomer i kroppen. Nei, sa hun, den diagnosen Sara fikk, var ikke så god, og grensen for hva som var religiøse vrangforestillinger kunne være vanskelig å trekke. Men i dette tilfellet var «grensen passert med god margin».

Et stort mål av tilfeldig skjønn knyttet til «religiøse vrangforestillinger» ble vist - til og med dårlig og uprofesjonelt skjønn. Man skulle skille mellom religiøse vrangforestillinger og vanlige, normale religiøse forestillinger - langs en avvik-normalitet skala, og uten religionsvitenskapelig kompetanse.

Det innarbeidede skillet mellom normal og syk som preger diagnosemanualene, kan få konsekvenser også i Breivik-saken. Å påstå at vrangforestillinger - galskap - automatisk styrer alle Breiviks handlinger, er å gjøre farlige forenklinger. Vrangforestillinger kan forveksles med ideologiske meninger, ikke minst når meningene er ekstreme, og av religiøs eller politisk art. Psykiatere har greie på psykologi, får vi tro, men er neppe profesjonelle når det gjelder politisk ekstremisme og religiøs tro. Kanskje bør rettens ekspertise utvides, både prinsipielt og i en sak som denne?

Det finnes en ideologi som omfatter retten til å drepe, og den er ikke begrenset til Breiviks hode. Mens Knutby-saken ble eksotisert til å gjelde en liten isolert «sekt» som ikke er som «oss», og plassert i et ideologisk vakuum, lever hele Norge med et nasjonalt traume. Med tanke på framtida for det norske folket er det å håpe at det ikke blir godt nok å omgjøre ekstreme ideologiske meninger til galskap. Den særegne koblingen mellom politisk ideologi, religion, kultur og kjønn som Breivik hengir seg til, utgjør en handlingssporende ideologi. Men nettopp ikke i en enkel årsak-virkning handlingskjede plassert inne i Breiviks hode - og altså helt utenfor de kulturelle sammenhenger som gir grobunn for visse ideologier og teologier.

Å forveksle religiøse eller politiske meninger, når de er ekstreme nok, med galskap, fører galt av sted. Å psykologisere meninger kan bety at nazisme blir betraktet som en psykisk sykdom. Hitler, de han omga seg med, store deler av tyske velgere mot slutten av 1930-tallet - var de psykisk utilregnelige?