Egil H. Olsvik, førsteamanuensis i psykologi, går i strupen på Jørn Lier Horst
etter hans kronikk i VG om gjeldene avhørsmetodikk hos politiet.

Avhørsmetodikk er temaet i en kronikk tidligere etterforskningsleder hos
politiet i Larvik, Jørn Lier Horst, skrev i VG torsdag.

Der skriver han blant annet følgende:

I 2001 utviklet norsk politi en kunnskapsbasert avhørsmetode som fikk navnet
K.R.E.A.T.I.V. Med det fikk politietterforskerne et etterlengtet
utdanningsprogram som fokuserer på avhørsfaget.

Opplæringen er nå en del av grunnutdannelsen ved Politihøgskolen, og i
perioden 2002-2012 har Politihøgskolen utdannet mer enn 100 instruktører som
igjen har etterutdannet mer enn 2000 etterforskere.

Vel og bra, men satsingen har gitt en negativ effekt. Færre forbrytere
tilstår. Domstolsadministrasjonens tall viser at antall saker der tiltalte
har tilstått hos politiet før saken blir oversendt rettsapparatet har gått
drastisk ned.

(Hele
kronikken kan du lese hos VG her)

«Horst tar feil om avhørsmetodene»

Egil H. Olsvik, førsteamanuensis i psykologi ved Politihøgskolen i
Stavern har sendt følgende leserinnlegg til ØP:

Jørn L. Horst tar feil når han i VG
08.05., uttaler seg om politiavhøret, og K.R.E.A.T.I.V.-modellen («K»).

Jeg skriver for tiden på en Dr.philos-avhandling om K, og ser til min
forundring at Horst later til å mangle vesentlig kunnskap om etterforskning.
I følge Horst er det å «opparbeide et tillitsforhold og personlig relasjon
med siktede» ansett som manipulasjon og «ikke akseptert».

Faktum er tvert om; i motsetning til amerikanske teknikker –
tilståelsesrettede, monologiske manipuleringer, er jo «kommunikasjon» (K),
«empati og etikk» (E), «tillit» (T) og «informasjon» (I), selve basisen for
K-modellen. Forskning viser at en slik human tilnærming gir en vesentlig økt
grad av samarbeidsvilje i avhør.

K-modellen legger jo derfor nøyaktig opp til det Horst hevder å savne. Etter
Liland-, Moen, og Tengs-sakene, ble det rettet et skarpt fokus mot økt
kvalitet og objektivitet i norsk etterforskningsmetodikk. Den
«improvisasjonen» Horst lenges tilbake til – og hans fantasifulle famlen
etter å «fange temperaturen» i samtalen, er faktisk i dag ansett som å ha en
betydelig negativ påvirkning i avhøret.

Selve ideen med det moderne, vitenskapelig funderte avhøret, er jo nettopp å
avdekke en så stor grad av dokumenterbar informasjon som mulig. Dette er
helt i tråd med utviklingen innen psykologisk behandlingsmetodikk, hvor
kravet om «evidens» - altså bekreftbarhet og gjennomsiktighet i metodebruken
står sentralt.

Den tid er forbi hvor den enkelte avhører bare kunne stole på sin pondus og
autoritet til å manipulere frem tilståelse.

Men, etter å ha lest Jakthundene – som jo delvis er basert på Horsts egen
etter- og videreutdanning i etterforskning, kan det dessverre virke som om
Horst bare dagdrømte seg gjennom kursene i K? Det er i så fall trist på
vegne av en forfatter som jo påberoper seg realisme i sine skriverier.

Horst får svar også fra Politihøgskolen i Oslo

I dagens VG får Jørn Lier Horst også passet sitt påskrevet fra ansatte ved
Politihøgskolen i Oslo.

De mener det er «trist at forfatteren bruker nedgangen i antallet
tilståelsesdommer fra Domstoladministrasjonen som et argument mot det
forskningsbaserte avhørsprogrammet, og dermed grunnleggende
menneskerettigheter.»

(ØP har vært i kontakt med Jørn Lier Horst for å få hans kommentar til
leserinnlegget, men han ønsket ikke å uttale seg om det i denne omgang.)