En kort oppsummering: I Aftenposten 4. august skriver psykolog Charlotte Buhl at Finn Skårderud «tidligere har tatt – «lånt» eller kopiert – store deler av min tekst (min uthevelse, FS) fra mine bøker og utgitt dette som sitt eget».

Hun viser til sin egen bok Følelser og kropp fra 1989 og min bok Nervøse spiseforstyrrelser fra 1994, en lærebok på 450 sider.

Beklager

Jeg har ikke lenger Buhls bok, men jeg visste at påstanden om at jeg kopierer «store deler» uten å referere, ikke kunne være riktig. Jeg skrev derfor et tilsvar i Aftenposten 5. august. Ett av poengene der er at jeg i min bok både refererer og siterer Buhl og omtaler henne som en sentral fagperson når det gjelder spiseforstyrrelser.

I Aftenposten 7. august viser så Buhl til eksempler, åtte konkrete formuleringer i de to bøkene. En av mine setninger er identisk med hennes, og de syv andre er språklig for like.

Jo, jeg burde vært nøyere med å referere, og jeg beklager.

Men, jeg må få lov til å sette dette i perspektiv. Og det er hovedpoenget i mitt tilsvar fra 5. august. De faglige beskrivelsene disse åtte formuleringene formidler, bygger igjen på andre fagfolk.

Kunnskapsutvikling i psykologi, psykiatri og psykoterapi er som i andre fagfelt, en prosess av dialog, deling og akkumulasjon.

Kjernepensum for behandlere

Eksempelvis: Jeg nevnte i forrige innlegg spesielt spiseforstyrrelsenes store pionér Hilde Bruch. Det saklig innholdsmessige i de åtte formuleringene, Buhls og mine, gjenfinnes stort sett alt i artikler og bøker av Hilde Bruch, som Eating disorders fra 1973, den populære fremstillingen The golden cage fra 1978 og den posthume Conversations with anorexics fra 1988.

Og når det skrives at mål i psykoterapeutisk behandling er større evner til «å differensiere, tolke og håndtere følelser, impulser og behov», så er dette å betrakte som et slags kjernepensum for behandlere, ikke bare for spiseforstyrrelser, men for personlighetsforstyrrelser, rus, ja de fleste former for psykiske plager.

Og om begrepet «ytrestyrt»: Vi har det fra den amerikanske sosiologen David Riesmans millionselgende klassiker The lonely crowd fra 1950. Han beskriver det moderne mennesket. Tidligere var vi mer tradisjonsstyrte, mer trygge på vår identitet, mens vi nå er mer ytrestyrte, mer avhengig av andre bekreftelser og oppmerksomhet. En person med spiseforstyrrelser kan fremstå som idealtypisk for en slik overtilpasning til normene.

Fullstendig feil

Et siste forhold, og et for meg svært maktpåliggende å skrive om: Det har noen steder oppstått en misforståelse om at jeg i dialog med Aftenposten skulle ha bedrevet en slags sensur av et tidligere innlegg av Buhl. Det er fullstendig feil.

Jeg er svært glad for at Aftenposten og debattredaktør Erik Tornes, blant annet hos medier24.com, rydder opp i dette.

Open all references in tabs: [1 - 5]