Aslak er utdannet psykolog og jobber som forsker på Universitet i Bergen. Her forteller han mer om sin forskning, forskerhverdag og veien inn i forskningen.

Av Herdis Hølleland, prosjektleder for Akademiet for yngre forskere og Aslak Hjeltnes, medlem i Akademiet for yngre forskere

Hva forsker du på?

Jeg er utdannet psykolog og arbeider med en doktorgrad innenfor klinisk psykologi og utviklingspsykologi. Klinisk psykologi er et fag som forsøker å forstå psykiske lidelser og hva som skaper endring hos mennesker som går i psykologisk behandling (psykoterapi), mens utviklingspsykologi studerer hvordan biologiske, psykologiske og sosiale forhold er med å forme måtene vi mennesker utvikler oss i løpet av livet.

Forskningsfeltet mitt handler om å beskrive hva som skaper eller hindrer endring i psykoterapi. I doktorgraden min ser jeg på endringene til unge voksne som går i mindfulness-basert psykologisk behandling, for å undersøke hvordan meditasjon (mindfulness) hjelper eller ikke hjelper unge mennesker som strever med sosial angst. Jeg tror ikke at det finnes et svar eller en metode som virker for alle, men at forskning kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan hjelpe ulike mennesker med ulike behov på best mulige måter.   

Jeg forsker også på psykologisk behandling av depresjon. I en studie ser vi på erfaringene til mennesker som har gått i terapi for depresjon, for å forstå hvordan vi kan forandre destruktiv selvkritikk og fastlåste følelser. I 2016 vil jeg bidra i et større forskningsprosjekt som vil undersøke om meditasjon kan hjelpe mennesker som har opplevd flere depresjoner. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Dagen begynner gjerne med en vitenskapelig artikkel og en kopp kaffe. Jeg bruker ofte de første timene av dagen til å lese og skrive, og samle tankene på et rolig sted utenfor kontoret.

Forskningsarbeidet mitt består mye av samarbeid med andre mennesker. Når jeg kommer på kontoret, fylles arbeidsdagen fort opp av eposter, diskusjoner med andre forskere, samtaler med pasienter eller veiledning av forskningsassistenter. Jeg jobber ofte med 2-3 ulike forskningsprosjekter samtidig, og da kan det noen ganger være utfordrende å sjonglere alle ballene i luften. Forskningsprosjektene kan være teoretiske, de kan innebære kvalitative analyser av forskningsintervjuer eller statistiske analyser av tallmateriale.

Noen dager har jeg undervisning og foreleser for studenter, noe som ofte utfordrer meg til å reflektere dypere over egen forskning. Jeg tror at noe av det viktigste som skjer på universitetet er dialogen mellom mennesker i ulike generasjoner, hvor vi som forskere kan bidra positivt til andres vekst og utvikling. Andre dager kan jeg kommunisere med forskere i andre deler av verden. Hver eneste uke lærer meg noe nytt.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg fikk tidlig høre at jeg kom til å bli forsker. Jeg var et nysgjerrig og undrende barn, og vokste opp i en familie som ga mye frihet og støtte til å følge interessene mine. Det begynte med lego og dinosaurer, og utviklet seg gradvis til samfunnsfag, verdenshistorie og de store spørsmålene i livet.

Valget om å bli forsker har nok tatt form i møtet med de mange kunnskapsrike menneskene jeg har møtt i løpet av livet.

Jeg har hatt mange gode lærere opp igjennom årene. På ungdomsskolen møtte jeg en lærer som ga meg tro på meg selv, og viste at vi kan lære og utvikle oss som mennesker gjennom hele livet. På videregående leste jeg mye litteratur og filosofi, og tok et valg om å studere psykologi for å forene interessene for eksistensielle spørsmål med et praktisk yrke hvor jeg kunne gjøre noe for andre. Da jeg studerte psykologi på universitetet, var jeg også aktiv i Studentersamfunnet i Bergen. Møtene med menneskene der har vært viktige. De første årene etter studiene arbeidet jeg som psykolog i helsevesenet, men visste at jeg ville forske. Det var veilederen min som fikk meg til å vende tilbake til universitetet, og forskningen.

Vil du bli bedre kjent med Aslak? Les intervjuer i Katarsis, på UiB nyheter og På høyden.