INNLEGG: Den klassiske musikken er blendet av de antikvariske instrumentene. Men det skyldes mest prestisje og psykologi, skriver fiolinbygger Magnus Nedregård.
Jeg tror vi nylig har følt noen «forfriskende vårvinder» blåse over det tradisjonelt støvete klassiske musikklandskapet.
Normaltilstanden av relativ begivenhetsløshet som hviler over den lille verden som utgjør klassisk musikk gjør at det er litt uklart om egentlig dreier seg om vårvinder eller «voldsomme, rystende jordskjelv», men det vil vel tiden vise.
Unyansert døråpner
Kort oppsummering: Ganske nylig har NRK-mannen Halfdan Bleken virvlet opp en del grums da han uttalte ting som tydet på at han mener det er løgn og snobberi som framfor alt preger denne nisjen i musikklivet. Han kan heller ikke høre disse nyansene som skiller alle innspillingene av de samme verkene fra hverandre, hevdet han, i en forøvrig oppsiktsvekkende unyansert uttalelse i intervju med avisen Morgenbladet.
Det ante meg fra før at dette med nyanser i det hele tatt ikke er helt hans greie. Men det er et til dels interessant synspunkt som åpner veien for videre tenkning.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Fiolinsvindel
For er det tilfeldig at på samme tid sitter en mann i en fengselscelle i Sveits, tiltalt for svindel med strykeinstrumenter, hvor han utnyttet seg av at ytterst få kan se forskjell på fioliner som er verdt mye og fioliner som er verdt nesten ingenting?
Banker og musikere er i full forvirring om hva som egentlig har skjedd da de trodde de handlet trygt med dyrebare italienske instrumenter som er kjent som bombesikre investeringer. Mannen, som tidligere var en av Europas anerkjente og respekterte fiolin-dealere, sitter igjen med liten ære. Jeg vet ikke om Bleken er på det rene med dette, men han burde jo, med sin sans for nyanse-lureri og snobberi, sette seg inn i denne saken.
Tilbake i Norge forsøker en fiolinist å argumentere en fiolin inn på bussen som håndbagasje ved å påpeke at fiolinen faktisk er verd mer enn bussen. (Det kan virke som dette har fornærmet bussjåføren som skal ha påpekt at bussen er jo også ganske verdifull).
Mørke kroker
Omtrent samtidig med at Bleken utbrer seg om løgn og snobberi overfor Morgenbladet, er det på annet sted i NRK-huset at Harald Eia i TV-programmet «Brille», viser til en sjokkerende vitenskapelig undersøkelse som viser at italienske strykeinstrumenter verd mange titalls millioner kroner ikke klinger særlig forskjellig fra moderne fioliner i det hele tatt, og om man kun tar ørene til hjelp ser det faktisk ut for at de moderne blir foretrukket.
Han gikk ikke særlig i dybden på dette, men det burde han kanskje ha gjort, og muligens burde han reservert temaet for sin forrige programserie «Hjernevask», for her var han, nærmest uvitende, inne i den mest uvaskede og mørke av alle musikklivets avkroker; strykeinstrumentene.
Les også: Musikken og makten
Klangmisforståelse
Nå, siden jeg selv befinner meg akkurat der på heltid, føler jeg meg forpliktet til å ta opp tråden og belyse disse mørklagte tingene en smule. Det skulle være mer komfortabelt og bare bli sittende å spikke, som fiolinmakere stort sett gjør. Men jeg skal umake meg såpass, ja, forsøke å holde opp en lykt de sekundene vi har før støvet legger seg igjen etter Blekens utblåsning.
Jeg vil belyse dette ved å besvare noen påstander som til stadighet dukker opp, og som kan gå rett inn kategoriene «løgn og snobberi» som Bleken nå allerede har lansert som to hovedproblemer for klassisk musikk. Jeg, skal imidlertid prøve å ta vare på nyansene underveis!
Påstand: «De gamle italienske strykeinstrumentene er så dyre fordi de klinger fantastisk»
Dette er en fantastisk populær misforståelse, ivrig opprettholdt av media. Gamle strykeinstrumenter er et antikvitetsmarked, og prissettingen på disse instrumentene har absolutt ingenting med klang å gjøre. De prises etter samme mekanismer som for eksempel møbler av Chippendale og malerier av Rembrandt, og klangen er faktisk nesten det eneste som ikke er en faktor når de takseres.
Klangen i et strykeinstrument er justerbar, flyktig, og en fleksibel gjenstand for moteendringer, og det eneste vi kan være helt sikre på er at klangen i en Stradivari i dag har lite med det 1700-tallsidealet som Stradivari opprinnelig rettet seg inn på.
Verdifull uten lyd
Den egentlige verdien i disse instrumentene ligger i at de var skoledannende i sitt fag, og at de faktisk er blant de første som ble laget av sitt slag. Det dreier seg om signert kunsthåndverk fra en markert italiensk «gullalder» (ca 1550-1750) i et fag som på den tiden hadde få, men profilerte utøvere.
De er uten tvil skatter uten sidestykke, men de hadde vært verd millioner også om det ikke kom et eneste pip fra dem. Jo, mange av dem klinger fantastisk, men det er tilfelle med noen prosenter av alle strykeinstrumenter, gamle som nye. Forskjellen er at de antikke blir tilgitt, også om de ikke gjør det. Måten man forholder seg til instrumentet på er altså psykologisk forskjellig.
Følg Ballade på Twitter
Psykologien
En annen avgjørende forskjell er +/- 300 år med restaurering. Men for å ta det psykologiske først; det er hinsides enhver tvil at om du så bare tror du spiller på for eksempel en Guarneri del Gesú, gjør det mye med forholdet til instrumentet, hva du lytter etter, hva du søker etter og forventer deg.
Likeledes er det motsatt; om musikere vet de spiller et moderne og ordinært instrument går deres forventninger typisk i retning av en sunn og kraftig, men grunn og fargeløs klang. Og derfor er det nettopp det de får. På samme vis; om en eier en fiolin til 5-10 millioner så nøler ikke eierne med å bruke noen hundre tusen på å optimalisere den, så den klinger «like godt som de er verd».
Klare tanker om klang
Mange av disse er så kraftig ombygget, at det bare er et skall av original overflate på utsiden igjen. Æren går imidlertid ikke til de som tok seg av den jobben. Den går til eksempelvis Carlo Antonio Testore, eller hvem det nå var, som kanskje i pengemangel og all hast, først satte fela sammen for noen hundre år siden, og knapt hadde noen anelse om hvilken strålende merkevare de skulle bli etter adskillige år under torva.
Påstand: «Det er ingen som har kunnet lage så gode fioliner som Antonio Stradivari»
Jeg skal gå med på at det er ytterst få som har laget så pene fioliner som Antonio Stradivari, men dette med klangen er tøys. Dette er en hardnakket populær myte, som hovedsakelig er framsatt som en kaffeslabberaskommentar av folk som knapt kan redegjøre for hvordan «en Stradivari» så klinger om de ble spurt om det. Langt mindre svare på hva som gjør en fiolin, bratsj eller cello «god». For det kan være så mye. Det har vist seg å være umulig å i realiteten avgjøre om en fiolin stammer fra en bestemt maker, periode, eller prisklasse bare ved hjelp av ørene. Stradivari inkludert.
Påstand: «De antikke strykeinstrumentene er utelukkende et gode for musikklivet»
Jeg er ikke så sikker. Jeg tror de hadde vært et større gode om musikkstudenter, profesjonelle utøvere og alle andre aktører var satt i stand til å tenke klart om hva som er avgjørende for klang, instrumentenes rolle, og helt klart; mindre «løgn og snobberi». Det er mye tåkeprat og myteomspunnet viss vass som råder grunnen i dette terrenget.
Les også: Skjør urfremføring
Prestisjeoverføring
Det er ikke slik at jeg er ute etter å devaluere antikvitetene, og for meg er nettopp faghistorien en kjær skatt. På samme tid reiser det en hel del falske problemer som andre instrumentgrupper ikke sliter med. Utøvere bekymrer seg unødig om sine instrumenter, på grunn av forventingen fra publikum og lærere om at de skal spille på en antikvitet. Det forekommer en tendens til at utøvere sliter med å etablere et godt forhold til instrumenter som faktisk kan være utmerkede rent klanglig, kort og godt fordi de mangler den «prestisje» musikeren føler han fortjener.
Og verst av alt, ja, det finnes faktisk utøvere som spiller lykkelige og stolte i vei på meget verdifulle instrumenter som klinger helt ordinært og i noen tilfeller direkte elendig. Kort og godt fordi de, blendet av instrumentenes prestisje og høye verditakst, har svekket dømmekraft og kritisk sans.
Som regel interessert i penger
Et lite sitat fra «The Merchant of Venice» som skal tjene som en advarsel:
"The man that hath no music in himself,
Nor is not mov'd with concord of sweet sounds,
Is fit for treasons, stratagems, and spoils;
The motions of his spirit are dull as night,
And his affections dark as Erebus:
Let no such man be trusted."
Det er nemlig ikke slik at de som handler med de dyreste musikkinstrumenter nødvendigvis er mest lidenskapelig opptatt av musikk og klangspørsmål. Som regel er det penger de er interessert i. Erebus, for de som måtte lure, er en mytologisk figur som assosieres med det ytterste mørke.
Anbefalt videre lesning:
http://www.lam.jussieu.fr/Membres/Fritz/HomePage/Indianapolis_paper.html
http://www.spiegel.de/international/business/0,1518,525745,00.html
Open all references in tabs: [1 - 9]